Følger med på frømodenhet og har opp-ned dager

(sprø kjerringhistorie på slutten, for de som gidder å lese så langt)

Nå kommer tiden da jeg følger med på når frøene er modne akkurat her. Foreløpig tusler (eller kjører jeg rullestolen) rundt og sjekker arter og lærer hvordan frøene ser ut etter at jeg har lest meg opp litt i frøboka også. Det er liksom noe annet å ha dem i hånda og se.

—
Det blir vel ikke lenge før det bør slås. Vi trenger litt flere finværsdager. Og så trenger jeg krefter. Jeg har et skikkelig drittår med kroppen i år. Et øyeblikk er jeg råoptimist og så er jeg så dårlig at jeg nesten ikke klarer å komme meg ut… Så jeg tenker en del på hvordan jeg skal få til dette. Det hadde vært en sååå god start å få gjort det i år.

Vel, det er en stund til jeg må-må for å få rukket det, så det går sikkert bra.

Bakvendt- og oppnedkropp
Vanligvis skriver jeg ikke lenger så mye om denne kroppen, men det er ikke til å komme ifra at det er frustrerende alle de gangene den ikke står løpet ut. Når jeg har muskler som ikke funker, utmattelse, kramper, pusteproblemer og sterke smerter… Jeg har hatt noen slike dager nå og jeg blir litt sur. Og litt trist. Jeg står noen ganger og slår armene frustrert ut og sier «alt jeg kunne fått gjort om jeg bare var frisk!» Og så slår jeg armene rundt meg selv og gisper fordi bare DEN bevegelsen gjorde vondt.

Men noen ganger er denne kroppen også merkelig morsom.
Når man likevel har gitt opp at ting kunne vært normalt, lissom.

En fiffig greie – som kan være både frustrerende og litt skummelt, men ofte veldig underholdende – er at jeg for noen år siden begynte å falle. Jeg ramler rett som det er fullstendig overraskende og rekker ikke engang registrere at jeg mister balansen eller at musklene kutter, stivner eller hva det nå enn er som skjer. Det ene øyeblikket er jeg på vei, det neste ligger jeg der. Andre ganger kjenner jeg det begynner å svikte. Mens noen ganger snubler jeg normalt slik alle kan gjøre. Men så har jeg nesten null reaksjonsevne til å ta meg for.

Siden jeg stort sett ikke tar meg for, så blir det litt som med fulle folk. Jeg slår meg av en eller annen grunn sjelden, sannsynligvis fordi jeg treffer med hele kroppen.

Det ser antagelig ganske merkelig ut.

I går kveld var jeg ute på rullestoltur med bikkjene. Jeg klarer ikke å gå så lange turer hver dag for tiden, så stolen er ofte i bruk. Og så fant jeg blåknapp midt oppå eiendommen vår. Jippy! Det står også ljåblom der. To urter jeg ikke har på enga og som vil trives der.

Jeg gikk ut av stolen for å ta noen bilder, se hvor frømodne de var og om røttene virket løse.

Der sto jeg med rumpa i været og langbåndene til bikkjene løst snurret rundt håndleddene da begge plutselig begynte å bjeffe på en jogger som kom nedover skogsveien. Jeg rettet meg opp og hilste blidt, begynte å dra bikkjene til meg for at han skulle få komme forbi… og så tråkket jeg ut i kanten for å få oss litt unna veien….

Akkurat der var det noen brede, dype gravemaskinspor etter noe arbeid linjefolkene har gjort på stolpene for et år eller noe siden. Sporene var fulle av gress og urter, helt usynlige faktisk. Som skapt for utflating.

De var dessuten HELT passende for ei kjerring å forsvinne ned i. Det første jeg fant var faktisk akkurat så bredt at kroppen fylte hullet som en propp mens bein og armer sto rett til værs.

Det så definitivt ganske merkelig ut.

Bikkjene bjeffet, joggeren sprang forskrekket rundt seg selv minst tre ganger, oiet seg og spurte om jeg slo meg og om jeg trengte hjelp til å komme meg opp. Jeg fektet litt att og frem med armer og ben i lufta, kjente at alt virket, konstanterte at jeg sannsynligvis så ut som en skilpadde og fikk fullstendig latterkrampe.

«Neida, neida, lo jeg. Dette går så bra!» (Jeg er jo vant. Og de som kjenner meg vet at jeg ikke er glad i å få hjelp.)

Den stakkars joggeren må jo ha trodd jeg var fullstendig riv ruskende gal, for det så høyst sannsynlig ikke ut som at det gikk helt bra. Hvertfall ikke tatt i betraktning at det sto en rullestol på veien. Heldigvis fikk jeg forsikret ham om at jeg kom meg opp selv, han fikk rømt unna galskapen i god behold, bikkjene fikk roet seg og jeg kom meg veltende, vrikkende og krabbende opp og bort i rullestolen igjen. Uten en skramme og uten noe ekstra-vondt.

Dager går så utrolig fort fra kjempetrist nestenoppgivelse til latterkrampe og nye planer.

Jeg skal så absolutt ta meg en litt mer behersket og planlagt tur for å hente inn noen urter. Uten bikkjer, med en spade og i god avstand fra kjerringpassende hull. Heldigvis er det en god stund til det blir frø av blomstene der oppe. Så det blir vel ikke i dag.

I dag er jeg littegrann bedre enn i går og mye bedre enn i forrigårs, men formen må mer oppover før jeg begynner å ta i for mye igjen. Så i dag safter jeg og så flytter jeg kanskje på noe kvist. Litt nærmere huset så jeg kan ligge der for meg selv og se på humlene om jeg faller. Når det blir tur senere, skal jeg prøve å holde meg til stolen til jeg kommer meg hjem.

Så blir alt så meget bedre snart.