av Joda. Selv om jeg mest tenker, har jeg kommet i gang med skrivingen.
Men den der tenkingen, du. Det føles litt spesielt at jeg – når jeg kommer hjem etter tur med bikkjene – har «opplevd» å ha drept et par mennesker og fått ett til å forsvinne. Og at jeg både har ledd litt og sørget litt over noe av det som skjer.
Er det forresten et godt tegn på engasjement når jeg gjennomleser tidligere manus og oppdager en side som mangler og brøler «neeeeeeii!» mens jeg blar febrilsk i papirer?
Jadda. Det må det vel være.
Eller kanskje ikke – når jeg ikke brøler fordi jeg tror teksten er borte, men fordi jeg er så himla distre og oppslukt av historien at jeg et øyeblikk trodde jeg ikke skulle få vite hvordan det gikk videre…
*panneklask*
For a moment I forgot that it’s all in my head.
