19. mars 2024

kvist til glede – ikke til besvær

Vi må innimellom ta en ordentlig rydding langs jordekanter, vei eller i enkelte områder i skogen. Det er lett å føle seg litt overveldet av all kvisten som blir igjen etter at man har tatt ut stammene til ved. Men det er ikke bare kvist til besvær. Det er mye å bruke den på om man vil. Så mye at jeg allerede gleder meg til neste gang vi skal rydde unna løvtrær.

Om du har hage og får mulighet til å få en haug kvist fra krattrydding så vil du fort finne deg i samme overveldede situasjon. Man ser nytten i de lange stammene, men hva med alt det andre?

Her er noe av det jeg har brukt absolutt all kvisten til. Ikke en flis gikk til spille.

Vinterforing
Kvist som kommer fallende «som fra himmelen» blir besøkt av masse vilt på senvinteren, blant annet elg og rådyr. Dette var syn som beriket hverdagen til langt utpå våren.

Hestene er glad i det samme, som litt ekstragodis i tillegg til høyet.

Vinterbolig, ly og redeplass for smådyr og fugl
Resten av kvisten ryddet vi sammen og vekk fra jordene. Vi la det ved kjøkkenhagen. Noe av det fikk jeg brukt med en gang, annet ble ikke brukt før det var gått et par år. I mens det lå i haug ble det garantert brukt av fugl, frosk og mus. Den første våren tror jeg jernspurven og gjerdesmetten fant mye glede i haugen. De var der så mye at jeg trodde de hadde rede, men da jeg fjernet kvisten etter hekketiden var det ikke noe der. Man skal imidlertid huske at det kan være reder i slike hauger på våren.

Kvernet kvist
En av de flotte materialene man får av kvist er om man kverner det – og jeg har kvernet mye. Det er arbeid som kan gjøres i ny og ne, avsluttes når man vil og påbegynnes igjen når det passer. Jeg lagret det i pallekarmer når det ikke var klart til å ta det rett der jeg skulle ha det.

Jeg har brukt det til å lage blant annet skogssti, med duk under. Det er langtfra vedlikeholdsfritt. Etter en stund må det både fylles på og lukes. I år løftet jeg duken og la på ekstra med aviser under på kantene så jeg fikk vekk sonen hvor ugress kunne krype inn. Jeg hadde ikke vært nøye nok med duk. Legg gjerne et godt lag papp eller aviser først, så en tett duk og så flis for å holde ugresset unna lengst mulig. Dette er i bakke så jeg måtte bruke duk som ikke var glatt.

Kvernet kvist kan brukes rundt og mellom pallekarmer og steder man vil fylle på litt og toppe med jord. Jeg har til og med reparert skogsstien bak gården med slik kvernet kvist fra en tidligere rydding. Det ble en usynlig lapping som lagde bæring der det en stund bare var sølete gjørme som man plumpet i. Det har holdt i mange år.

Avhengig av hvor fint kverna kverner kan dette også brukes hos husdyra. Min kvern er litt for grov. Istedet har vi brukt av sponet som kommer som restmateriale fra vedmaskina.

Flis og spon komposteres til slutt, noe som både er en fordel og en ulempe. Man kan la det gå tilbake til jord. Eller man må fylle på jevnlig så overflaten er ny flis.

Gjerde og andre byggverk
Lange grener har jeg brukt til byggverk. Det måtte gjøres før pinnene ble for tørre og stive. Jeg laget meg to kompostbinger som jeg har vist frem tidligere på bloggen. Du ser den ene på bildet over. På den andre måtte jeg hente noe ferskt i tillegg, men hadde jeg vært rask nok hadde jeg kunne brukt mer av det opprinnelige på disse.

Mye gikk med til flettegjerde. Grovt og røft. Det gikk overraskende fort å få opp et slikt gjerde når jeg likevel hadde så «uryddig» materiale at jeg ikke trengte være så nøye.

En strekke satte jeg opp med staur og en strekke satte jeg opp med impregnerte stolper.

Jeg er så heldig jeg liker det litt rufsete.

Dermed laget jeg (to år senere) også det mest rufsete man kan tenke seg. Nemlig kompostgjerde. Da var jeg lei av å kverne og lei av at det lå hauger med kvist der. Dessuten var de blitt stive og sprø med tiden. Ikke lett å bruke til noe annet.

Kompostgjerdet er laget med nettinggjerde ytterst og så satte jeg opp staur mot hagen. Det er nesten halve armlengden bredt. Oppi der dynget jeg all kvisten som var igjen. Jeg synes det ble tøft. En fordel er at jeg i årevis – så lenge stauren holder og jeg evt kan erstatte de som går i stykker med noe uten at alt ramler sammen – kan fylle på og fylle på. Dette er like godt som en kompostbinge. Og jeg vil lage meeeer!

Den største overraskelsen var hvor lunt det ble der. Gjerdet magasinerer varme! Det har blitt en liten yndlingsplass å gå ned til og sitte littegrann nå på sensommeren.

Endene er ekstra rufsete. Men det går helt fint, spesielt om jeg planter slikt som klatrer på endene. I år ble det bønner, som muligens ikke rekker å bære bønner, men som er frodig som juling.

Det er flere andre ting å bruke slik kvist til. Om grenene er glatte og fine kan de brukes som bøyler over bedene til å legge duk over. Det går også f.eks. an å bygge pyramider som erter kan klatre i.

Kvistrydding kan rett og slett være bare begynnelsen av et årelangt eventyr.

TIPS: Slikt kvistarbeide er best å holde på med på våren, før det begynner å gro gress og urter som gjør det SÅ mye tyngre å holde på.

6 tanker om “kvist til glede – ikke til besvær

  1. Tusen takk for inspirasjonen! Jeg har fortsatt mer jeg skal kverne. I tillegg har vedhuggeren (les: mannen) lagt en stor haug på «feil» sted etter mitt syn. Den skal jeg flytte inn i et lite snar. De får bli smådyrbolig. 🙂

    1. Det vil nok mange bli glad for :-D. Du bor kanskje så du kan få besøk av pinnsvin også? Her har jeg ikke sett noen og tror ikke de er her. Men grevlingen har laget seg en vei inn i hagen like bortenfor – under nettinggjerdet – oppdaget jeg i går. Så de liker nok alt det andre dyrelivet som liker kvisthauger og jord. Og den koser seg nok med bær og kanskje litt grønnsaker uten at jeg har sett det hittil.

      Jeg må innrømme jeg la en hindring i veien for akkurat den stien, så ikke hundene og grevlingen treffes der nede i hagen. Den kan godt kose seg mest på utsiden av gjerdet. Så skal heller jeg være flink til å kaste over noe godis i ny og ne :-).

      Lykke til med smådyrbolig 😀

      1. Jeg vet ikke hvor langt nord grevlingen holder til, men her vi bor er det i hvert fall ingen. Piggsvin finnes ikke nord for Saltfjellet, men skulle gjerne hatt dem. Siden vi holder til på ei øy har vi ikke ekorn en gang. Litt trist det også. Jeg vokste opp i Oslo og har jo sett alle de tre nevnte dyrene mange ganger.

        Hund møter grevling er sjelden noe å trakte etter. Jeg hadde heldigvis hunden i bånd de gangene vi møtte grevling på kveldsturer.

        Heldigvis har vi masser av fugler og en del sjøpattedyr koser vi oss også med å se. Her vi bor har vi rev, men ikke på den lille øya vi har småbruk. Det er der jeg utfolder meg med større kjøkkenhage. Er jo egentlig et lite mirakel å gå fra 400 kvm til 2 mål tomt.

  2. Jeg er sannelig ikke sikker på hvor langt grevlingen går nordover nå jeg heller. Den nordlige grensen har nok flyttet seg en god del siden jeg jobbet litt med dem i hovedfaget for noen tiår siden. På artsdatabanken står det faktisk at enkeltindivid er observert så langt nord som Finnmark.

    Nei, hund og grevling er ikke alltid greit. Spesielt om hunden virkelig går til angrep. Grevlingen prøver å unngå det i det lengste. Men hvis den må forsvare seg så tar den nok skikkelig i. Kimmimela er heldigvis først og fremst bråkete og hopper rundt omkring den, og det ser den ut til å gi litt blanke i. Og Haydee holder lang avstand til alt som er skummelt.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.