21. april 2024

Liten hønsehauk stor ståhei

Like etter at jeg la ut innlegg i går, reiste jeg meg og gikk ut på tunet. Der hørte jeg et voldsomt spetakkel nede i hønsehuset. En gruppe høner sto sammenklemt i et hjørne av hønsegården med storhanen Gorm beskyttende hos seg. Alle stirret inn i drivhuset og skrek og der inne var det voldsom baksting.

Jeg sprang alt jeg kunne og rev opp døra. Der kom det ei høne i 90 km/t ut mellom bena på meg , forsvant opp på tunet og inn under trappa. Det var Bruna.

Inne sprang høna Tiril vettskremt rundt og fant verken veien ut, opp eller vekk så jeg fikk grepet henne og først da så jeg at det var en hauk som fortvilt fløy seg på vinduene rundt i drivhuset. Om og om igjen, desperat etter å komme seg ut etter en resultatløs jakt etter mat.

Jeg fikk ut Tirilhøna, hentet hansker og fortet meg ned igjen så jeg fikk fanget hauken før det gikk riktig galt. Da lå den på rygg, stakkar. Jeg fikk ikke så godt tak, så den fikk tak i armen og fingrene mine med klørne. Jeg kunne jo ikke rive den løs, da kunne jeg jo skade den mer, så jeg lirket litt for å få den til å slippe. Så hadde jeg endelig den lille krabaten trygt i hendene.

Vi så like ville ut begge to…

Helt uskadd var han ikke, men jeg fant ikke noen store skader. Kanskje var det litt blod fra en av hønene og ikke haukens… Men hønene har det hvertfall bra!

Alle bilder av hauken er tatt av Robert Saksvik.

Det var ikke vondt å smake klørne, men de gikk nok et stykke inn i huden og dette lille møtet resulterte i en flau liten tur til legevakta på Stjørdal for å få stivkrampesprøyte. Jeg har jo somlet SÅ mye med det så virkningen av den forrige har nok gått ut for lenge siden. Panneklask. Det ble en morsom samtale og noen «eehhh, du skjønner» fra meg. Det føltes nesten dumt for stikkene var jo små. Men beskjeden var klar – det var bare å komme. To ganger i løpet av telefonsamtalen måtte jeg gjenta historien om hauken. Det var helt tydelig mest underholdende – humre.

Men først fikk vi sluppet den vakre hauken fri. Den klarte seg heldigvis gjennom hele greiene tilsynelatende bra og fløy rett til skogs.

Så ble det å sjekke alle høner. Det sto altså en liten gruppe ute og skrek. Ei sto under trappa og hun ville ikke ut igjen med det samme. Resten var oppe i selve hønsehuset.

Det var kun storhanen Gorm som beskyttet høner. De to andre hadde flyktet sammen med tuppene og holdt seg lengst mulig unna drivhuset. Mens Gorm – når han endelig kom inn i drivhuset etter at det var trygt igjen – sprang ut og inn da han oppdaget at ikke alle høner hadde våget seg etter ham. Han ga seg ikke før alle var med. Fine gutten.

I morges ville ingen ned i drivhuset før jeg gikk ned dit og romsterte og viste dem at DET var trygt. Så har jeg brukt dagen til å legge nett over hele gården. Dit ut ville de imidlertid ikke med mindre jeg VAR der. Gikk jeg rett utenfor gjerdene så føk de inn. Hønene med flaksende vinger og høye skjørter. Gorm bakerst mens han så ut til å «feie» dem innover med vingene.

Matmor innenfor gjerdene… full hønsegård.

Matmor utenfor gjerdene…. tom hønsegård.

At de synes det er tryggest rundt meg… det er ganske smigrende egentlig. Jeg tar det som et tegn på at jeg har jobbet godt med dem.

Og når nettet nå er oppe er de trygge, både høns og hauk. De må bare finne ut av det. Nå kommer den seg ikke inn så den risikerer å skade seg på vinduer. OG den kommer seg ikke inn igjen til storhanen Gorm for HAN har tenkt litt i dag, tror jeg. Han har styret en god del rundt og galt ekstra mye.

Så neste gang kan det hende han tar igjen. Den kampen tror jeg kanskje ikke en så liten hønsehauk kommer så heldig ut av.

Hønsehauk ikke spurvehauk
Jeg trodde først det var en spurvehauk for den var så liten, men Robert fikk tatt bilder og da jeg så dem etterpå ble jeg litt i tvil. Jeg er dårlig på detaljer. Jeg glemmer fort det jeg har lært og sliter med å lese meg opp også fordi jeg med ME’n fikk lærevansker. Jeg har dager da jeg ikke kan lese handlelapper, så jeg tar det egentlig helt med ro med å ikke se forskjell på de to haukene.

Men rett skal være rett så det er godt å ha «ID og fugl» på facebook. Jeg la inn bilder og der kom fasit ganske raskt.

Dette var altså ikke en spurvehauk, men en hønsehauk 2K, ung hann. Det er ikke alltid enkelt for disse ungdommene å klare vinteren, så han var sikkert sulten som prøvde seg på bytter som var såpass store og i flokk som våre var.

Nå har jeg fått noen knagger å se etter for neste gang jeg skal prøve å se forskjell på hønsehauk og spurvehauk som ikke er tydelig på «bare» størrelsen. Gå gjerne inn på fb-siden og se innlegget HER.

Takk til alle som svarte meg og tok seg tid til å forklare hva jeg skulle se etter for å skille hauk fra hauk!


Nett
Nettet jeg bruker er forresten et slikt som man kan bestille på felleskjøpet og som man bruker til å beskytte rundballer med. Det er sterkt og når jeg surrer det godt og skrur det fast så setter ikke fugler seg fast i det.

Midtsommers kan hønene gå en del ute for da er rovfuglene som oftest opptatt med annet, men på høsten har vi det alltid på. Dette er vel det tidligste jeg har montert det for sesongen. Nå er det bare om å gjøre at det ikke kommer for mye snø, så kan nettet stå oppe helt frem til høsten. Tips 1: med store spenn er det smart å støtte det opp her og der for det får godt «svev» i vind og det tøyer seg litt i løpet av sesongen om det blir for tungt uten støtte. Og tips 2: om det ryker her og der, så er det lett å sy. Bare bruk sterk tråd.

Se et eget innlegg om nettet her: Rovfuglsikring av hønsegården (lavtogsakte.no)

Og – selvfølgelig er det mening i å beskytte BÅDE høns og rovfugl. Begge «parter» er verdt like mye og jeg elsker virkelig å ha rovfuglene rundt oss. Med nett i verste periode og ved å tenke ly og beskyttelse på annet vis om de er frittgående en stund, så kan man slappe av litt mer.

Se nettet her: Fuglebeskyttelsenett 8 x 25 m | Felleskjøpet.no (felleskjopet.no)

En kommentar til “Liten hønsehauk stor ståhei

  1. Har lyst til å si både «Så spennende!» og «Så skummelt!». Artig at dere fikk tatt noen bilder av den 🙂
    For veldig mange år siden hadde jeg besøk av ørn på tomta. Den var sterkt skadet i ene vingen, så jeg fikk tak i viltnemda, som hentet den for så å ta den med til undersøkelse og videre skjebne. Jeg fikk aldri greie på om det var mulig å rehabilitere den eller ikke, så jeg tenker på den innimellom og undres.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.