av En av spørsmålene da jeg gikk på skrivekurs var «Hvor plasserer du fuglen din?«. Det handler om perspektiv. Om man skriver så man liksom ligger på vingene over karakterene med oversikt over alt som skjer, men dermed også på avstand, om man følger en person eller flere, om man sitter på skuldra til noen og ser ting fra deres ståsted eller kryper helt inn i og opplever det helt som dem, om man skriver i jeg-form eller i tredjeperson…
Det er så mange valg!
Jeg nærmer meg nå slutten av mitt førsteutkast. Og jeg er fremdeles ikke enig med meg selv om valgene mine er de beste. I økter skriver jeg så det suser. Men så tygger og sliter jeg. Lurer på om jeg burde gjort ting annerledes. Føler at ting står litt i stampe. Hva er det som er feil? Er det perspektivet?
Men så er det kanskje helt rett å være akkurat der akkurat nå, når man har skrevet akkurat så langt og er akkurat meg?
And what I think we all need more than anything is this: permission to be wherever the fuck we are when we’re there.
To Anyone Who Thinks They’re Falling Behind In Life
Det er lekkert med alle artikler og tanker som dukker opp på forskjellige skrivesider jeg deltar i. I dag var det noen som også hentet frem en post med dette herlige sitatet fra Stephen King:
Sometimes you have to go on when you don’t feel like it, and sometimes you’re doing good work when it feels like all you’re managing is to shovel shit from a sitting position.
7 Invaluable Writing Tips From Stephen King
Vel, jeg møkker så det dundrer for tiden. Det er visst en god ting!
Innimellom møkkingen lar jeg meg forresten lett distrahere.
Eh… hva var det EGENTLIG jeg tenkte på..
Jo!
Det dukket det opp en fin liten figur i hagen i dag. Den ga et nytt perspektiv på det der med hvor du plasserer fuglen din.
For min sto på en stolpe. Rett og slett…
Han spurte:
Føler du at du sitter fast? Lei av den der rette, strake veien?
Synes du at skrivingen begynner å bli litt navlebeskuende? Ikke at navlen er så inni granskauen interessant egentlig, men den sitter i hvertfall nære nok til at du klarer å se den.
Så du ser litt vel ofte på den.
Når du ikke blir distrahert av tærne, da…
Føles det som om skuldrene sitter liiiitt vel høyt?
Ok.. Når det er slik så er det bare en ting å gjøre. Du må klø deg bak øret. Og se alt på nytt.
Se deg bakover isteden!
Og så se litt til venstre. Så til høyre.
Endamertilvenstre.
Ogforttilbaketilhøyre.
Det hjelper allerede ikke sant?
Så da er det bare å ta det litt lenger ut og snu ting…
Tada!
Vertikalt!
Og så! Så!
Tar vi den helt ut og setter ting på hodet!
YESS!!
You can do it! You can do it!
Da min venn – er det bare å vifte litt på skrivearmen….
Og gå igang igjen.
Med et helt nytt perspektiv på det hele!
—
Eh… og sånn helt til slutt er det HELT KLART greit å gjøre heeeelt andre ting. Som å lage tullete bloggposter med en vakker ung spurvehaukhann som modell.
Kreativ er kreativ lissom.
Haha, så kule bilder av spurvehauken! 😀 Enn at de kan snu hodet sånn da?!
Flott at du skriver synes jeg. Det er noe helt spesielt å skrive. Jeg har alltid likt det, kanskje jeg burde ta et slikt skrivekurs og gjøre noe mer ut av det…
Det er virkelig å anbefale! Det har i hvertfall sparket meg igang :-D. Og så er det noe man kan gjøre aldeles i eget tempo. Det er dessuten veldig, veldig moro 😀
*ler og ler* Jeg er bombesikker på at hvis du gjør nøyaktig som spurvehauken, så kommer alle bitene i skrivinga di til å falle på plass, du ser alt i et nytt lys, og du kommer til å være storfornøyd med førsteutkastet! 😀
Hihi – jeg mistenker at jeg kan få litt problemer med den ene stillingen der. Jeg blir nok nødt til å sette hele kroppen på hodet.. ikke bare hodet. Og det kan jo fort bli en spennende opplevelse :-D. Men spennende opplevelser får vi da vel aldri nok av?
Nei, spennende opplevelser vil vi ha hele livet 😀
Og så vil jeg gjerne se bildeserie av deg når du gjør dette, gjerne ved siden av bildene av hauken :p
Haha!