Da jeg var liten fantes det ti tusen ting som ga sånn lykkefølelse at jeg nesten sprengtes. Det var leik, det var maur i sprekkene på terrassen, villkatta som bodde under lekestua. Han het O’Malley. Og mosedotter som ble til marsvin, en skuff med rare ting i på kjøkkenet til farmor, barnetimen på radio.
—
Men mest av alt var det historiene fra da mamma og pappa var små engang.
Det var lenge, lenge siden det. Nesten ufattelig lenge. Den gangen var det krig. Og så var det en tid det var etterkrig. Det er når krigen er slutt. Mamma var kjempegammel. For bare like før hun ble født, fantes det troll og huldre. Det hadde de voksne fortalt henne da hun var liten. Mamma hadde onkler som fortalte mye rart, hun. Og et sted fantes det kanskje rester av et tøystykke som slekta hadde fått av hulderfolket. Jeg er ikke helt sikker på når slekta fikk det. Det var nok hvertfall i gamle, gamle dager. Jeg tror ikke mamma hadde blitt født, men det var sikkert like før… Det var så lite igjen av tøystykket at det var mulig at det siste hadde blitt borte like før jeg ble født. Men jeg syntes ikke det var så rart om det var smuldret helt bort. Siden det var gamlere enn mamma, mener jeg. For det var gammelt det.
Pappa var gutt da han var liten. Jeg tror han var rampegutt. Men av den sorten som ikke egentlig mente å komme i trøbbel. Tror jeg. Han elsket å fortelle om rampestrekene fra den gangen. Men han fikk ikke egentlig lov av mamma. Mamma sa at vi kunne lære av det. Men da svarte pappa at det var jo meningen. Vi skulle lære hva vi ikke skulle gjøre. Da brummet mamma, og så fortalte pappa. Og øynene våre var kjempestore.
De fleste eventyrene fra da pappa var liten hadde en moral. Vi lærte at når vi fant ting i skogen som så ut som om det kunne komme fra krigens dager, var det ikke smart å leke med det. For da kunne vi få splinter i rumpa eller miste fingrene. Og hvis vi plumpet og ble våt på sokkene, var det bedre å gå hjem og innrømme det enn å prøve å vaske dem i bekken selv og så tørke dem over ilden. For da brenner de opp. Og mødre blir faktisk sintere av det enn av våte sokker. Og så lærte vi at når vi blir stor og kan kjøre bil, og skal rygge en vakker dag… og vi spør kameraten som sitter i setet ved siden av om det er fri bane fordi vi ikke gidder å snu oss og se selv. Og han sier «Nei, det står et tre midt i veien». Vel. Da står det sannsynligvis et tre midt i veien…. Selv om det er usannsynlig. Og når vi har bulka bilen på et tre midt i veien – da lønner det seg også å gå hjem til faren sin og innrømme det med en gang. For det er ikke så lett å rette opp en støtfanger selv.
Egentlig tror jeg pappa hadde rett. Vi lærte hva vi ikke skulle gjøre. Jeg skjønner ikke helt hvordan mamma kunne tro at vi skulle lære oss å leke med bomber, brenne opp sokkene og rygge bilen på trær av historiene til pappa…. Jeg tror mamma har god fantasi, jeg, som kunne tro noe slikt.
Mamma fortalte om troll isteden, hun. Og om hvordan verden ble skapt. En øy for eksempel. Den blir skapt fordi troll blir så sint på noe langt ute på havet at de kaster stein etter det. Det er gjerne kirkeklokker som gjør dem så sint. Troll er ikke glad i kirkeklokker. Så kaster de stein. Plask – så lander steinene i havet og blir til øyer. Store steiner – store øyer. Små steiner – små øyer. Det var logikk i eventyrene mamma fortalte. De aller minste øyene kommer av at trolla rister hendene for rusk og rask like før sola kommer opp, og de sprekker. De fleste trollene hadde sprekt allerede da vi var små.
Det var godt, så mørkeredd som jeg var.
Mamma levde forresten også da det var krig. Men de fant ikke bomber og sånn i skogen. For alle bombene som svevde over gården der hun bodde, landet i havet. De prøvde nemlig å treffe en båt som hadde gjemt seg ved siden av en øy like utenfor. Der var det kjempespennende å fiske da vi var små. Hvis vi satt fast kroken, så sa de voksne at vi måtte kutte snøret. I tilfelle den satt fast i en bombe. Da kunne bomben sprenges så båten vår ble sendt langt til værs på en vannsøyle. Vi kunne dette ut da. Det var ikke bra.
Men det var derfor vi hadde flytevest. Og så fordi det noen ganger kom brugder inn dit vi pleide å fiske. Hvertfall gjorde det det da mamma var liten. Eller kanskje når mamman og pappan til mamma var små. Jeg er ikke sikker. Men det hadde skjedd før, så det kunne skje igjen. Morfar sa at hvis en brugde svømte under robåten vår når vi fisket, og kroken satte seg fast i munnen dens. Så var det ikke så farlig for brugder spiste ikke små barn, selv om det er en hai. Brugder svømmer med sin kjempestore munn åpen, og spiser små, små dyr som bor i havet. De spiser tusenvis av dem. Og de kan svømme veldig, veldig langt. Så hvis vi fikk en slik på kroken så skulle vi binde fast snøret i tofta, sette oss på dørken midt i båten og holde oss fast. Så skulle de komme og hente oss når brugda stoppet en gang. Det var bra vi hadde flytevest. Så kunne de se oss. For den var oransj’.
Jeg lurer på om ikke morfar også var litt rakkergutt. Jeg er sikker på at slike skrøner hadde han ikke fått lov til å slå i oss hvis mamma hadde hørt ham.
Det hendte det kom tyskere forbi der mamma bodde. En gang kom det en som løftet opp en av søsknene hennes som gråt. Alle ble litt redd, men det var bare det at han hadde en slik lita jente hjemme som han savnet så fælt. Tyskerne var også små engang. Og selv om de bombet og var umulige så savnet de barna sine som var små når pappane var så store at de måtte i krig.
Og det var godt å vite, så mørkeredd som jeg var.
Det som var litt vanskelig å forstå var at mamma og pappa ikke kjente hverandre da de var små. Men noen av historiene var fra tiden da de traff hverandre. Det var jagerfly og første stevnemøter. Og første gang mamma hadde med seg pappa hjem til mormor og morfar. Mamma hadde umulige søsken. Og pappa kunne ikke skjønne hva de sa, for de snakket møring. Så det gikk nesten galt noen ganger. Spesielt når de var på rottejakt i potetkjelleren. Så vi skjønte jo det var sant at mamma og pappa hadde bodd på hver sin kant av landet og ikke kjent hverandre da de var små. For hvis pappa hadde kjent brødrene til mamma da han var liten, hadde de sikkert ikke klart å lurt’n så ofte…
Det var rart å tenke på at de voksne ikke hadde kjent hverandre alltid. Vi hadde jo kjent dem i hele vårt liv, som var ganske lenge. Jeg hadde for eksempel levd lenge nok til å nå opp til den første målestreken til søstra mi. Den som sto på dørkarmen, vet du. Broren min hadde levd lenger enn både søstra mi og meg. For han hadde rukket å strekke seg mye lenger opp på dørkarmen. Jeg måtte legge hodet litt bakover for å se. Dit opp skulle jeg også nå en gang. Det var bra vi ikke målte i bredden…. Jeg nådde langt der også. Lenger enn broren min, faktisk.
Vet du hva jeg er kjempeglad for?
At jeg får lov til å fortsette å kjenne mamma og pappa. Jeg kommer aldri til å slutte å kjenne dem. Ja, med mindre jeg blir veldig glemsk da. Men jeg er sikker på at jeg kommer til å kjenne dem inni meg likevel. Der kommer de til å tulle rundt med troll og med krutt, og mamma kommer til å brumme til pappa og pappa kommer til å fortelle likevel.
Og jeg kommer sikkert til å ha store øyne fremdeles. Store, glade, forundrede øyne over alt som kan skje her i verden.
..
Bildene er det pappa’n min som har tatt.
Innlegget har tidligere vært postet på forrige bloggen.