Er du nysgjerrig på hvordan de nålefiltede dyrene mine blir til? Jeg har nylig laget en gaupe og tenkte jeg kunne ta deg med litt på veien med den.
Når jeg skal begynne med et dyr så begynner jeg med streng, ull og litt utstyr. Så bruker jeg min kjennskap til dyret jeg vil lage og tegninger, bilder og filmer til å finne proporsjoner, variasjoner innenfor arten og spesifikke kjennetegn som bør med. Første «skjelettet» er gjerne veldig ubestemmelig.
Du kan lese noen tidligere innlegg om den prosessen her:
Nålefilting: ett skjelett flere muligheter
Nålefiling: litt mer om bruk av bilde
Jeg surrer strengen til den er litt bærende og tåler at jeg beveger figuren underveis og begynner å ha på ull litt løselig. Når jeg har en skisse av en figur over en streng, leker jeg meg frem til hvilken positur jeg har lyst på. Det hender rett som det er jeg må gjøre justeringer i f.eks. lengde på bena. Og det hender at figuren «finner» en annen positur enn det jeg opprinnelig startet med. En plan er bare en slags ramme og kan endres underveis.
Jeg kan legge på litt farge for å forsterke «skissen» jeg lager.
Og så begynner jeg å legge på detaljer.
Jeg beundrer folk som jobber så strukturert at de klarer å begynne med en helt riktig proporsjonert kropp og så fortsetter med detaljene fra en bestemt – og håndteringsmessig smart måte. Som f.eks. å gjøre ferdig labber først og ører sist eller hva som nå enn passer dem.
Jeg jobber litt her og litt der og plutselig «oi – der kom dyret!» Så jobber jeg videre derfra og må kanskje rette opp litt underveis fordi jeg f.eks. håndterer en del litt for mye. Jeg kan komme i en fase hvor jeg blir aldeles nervøs for fortsettelsen. På denne gaupa begynte ansiktet å dukke opp ganske tidlig. Så var plutselig skissen av en kropp ganske stilig… og da fikk jeg sååååå lyst til å bare fryse tiden der.
Hva kan gå galt, tenker kanskje du. Ikke så mye kanskje. Det blir alltids et dyr til slutt. Men blir den akkurat den personligheten der? Når jeg først «ser den» så er det jo den jeg gjerne vil beholde helt frem.
Og nå dukker det opp flere valg. Skal jeg ha med mange detaljer? Skal jeg jobbe denne ferdig med pels eller skal jeg la den ha en nålefiltet strukturert flate? På bildet over kunne jeg jo valgt å bare legge forskjellige farger ull på kroppen for å beholde posituren og bare gi «inntrykk» av pels, slik du ser det tildels er på bena.
Jeg valgte å legge på «pels-pels» denne gangen. Det er en fasinerende stor jobb og noe jeg driver å lærer meg. Da nålefilter jeg på bit for bit av små stykker ull som jeg fester og så bretter og fester igjen.
Jeg klarte ikke å holde den opprinnelige posituren og et sted der fikk jeg helt panikk. Hvor ble det av gaupa? Himmel og hav, nå går det rett vest!!! (ca her omkring sprang jeg faktisk litt rundt meg selv). Ærlig talt, dette begynte jo å ligne en småfeit huskatt.
Hvor ble det av den elegante posituren? æææææh
Det er bare en ting å gjøre. Stå i det og stole på at det går bra til slutt.
For nå er det frem med saksa. Jeg ser også her at de som er rutinerte kanskje bruker saksa hele veien så de har litt bedre kontroll. Jeg blir kanskje litt misunnelig på dette, men mitt foreløpige jeg-lærer-mens-jeg-går-kaos ga også en veldig morsom «finn frem dyret» prosess.
Dyrene blir sjelden helt perfekte når man ser på lengde av rygg, lengde av ben, størrelse på hodet og ører i forhold til resten… Er denne gaupa for eksempel for brun? Burde den hatt svarte flekker? Ble det helt galt med inntrykk av streker nedover innsiden av bena, burde det tydeligere vært prikker? Har den nok kinnskjegg, tydelige nok ørespisser, lang nok hale?
Jeg er mest ute etter bevegelsen og «følelsen» av dyret. Så litt feil i farger, mønster og detaljer kan føles helt rett når figuren kommer på plass et sted i stua og man ser den på avstand.
Og det er det jeg ønsker. At det ser og føles rett ut på avstand. Som om du ser dyret stå stille borti skogkanten et øyeblikk før det forsvinner igjen. Eller som når du lukker øynene og ser for deg hvordan det kanskje er når den beveger seg alene og usett der inne i skogen.
Det er ikke detaljene som teller mest, ikke fotolikheten.
Men at du får det der herlige møtet lell.