av Jeg ble så sjarmert av denne tassen som kom på foringsplassen i dag. En nydelig liten pilfink. Den hoppet rundt blant gulspurv og dompap full av sprett og energi. Nydelig dus i fargene i sola.
Pilfinken ligner på gråspurven, men har en svart flekk på kinnene, rødbrun topp og et hvitt felt rundt nakken. Den er ikke en av våre vanligste gjester, men har kommer innom foringsplassen vår iblant. En til fire-fem stykker, men ikke mer. Denne var her alene i dag.
Et raskt søk på artsobservasjoner viser at det er opp mot 20 individer i områder ikke langt fra oss for tiden så det er jo håp om at det dukker opp noen flere plutselig en dag.
En annen liten sjarmerende gjest på foringsplassen om dagen er en liten hann bokfink.
Han er ikke så sky som de andre. Sitter igjen og spiser selv om de andre letter rett som det er. Det er nok et tegn på at han kanskje sliter litt mer enn dem. Han tar sjansen på å sitte litt lenger for å få i seg mer mat selv om han ikke kan være heeelt sikker på at det ikke er rovfugl som har skremt de andre.
Men han ser ut til å klare vinteren selv om han burde ha trukket sørover.
Vi får håpe rovfuglene ikke finner ham. Spurvehauken var innom i går og glodde etter lette bytter, men fant ikke noen da. Phu, sier «matmams». Det satt en liten granmeis like under den og gjorde seg smal. Prøvde å gå i ett med grenen den satt på og rørte ikke ei fjær selv om den nok skjønte at den satt veldig farlig til. Det ble nesten litt for spennende der en stund så jeg var glad da hauken stakk. Det er noe med det å stå midt oppi det som gjør at man holder litt med byttet, selv om man jo også vil at de sultne skal finne mat.
Bare ikke spis den…. eller den…. eller den….
