av Det er noe som heter «kill your darlings» i skriveverdenen. Hvis ikke scenen eller setningen gjør noe for historien, skal den ut. Det hjelper ikke om man elsker akkurat den teksten. Trøsten er at man kan lagre den og bruke den et annet sted. Men – hører den ikke til her? Ut med den.
Jeg mistenker at jeg ikke er nede på mine «darlings» enda. Dette var klart en overflødig scene. I redigeringsfasen er det uansett deilig med alt som går av seg selv. Vekk, vekk, vekk og man puster liksom litt lettere.
Bibbipus har stor tro på den nye historien som trår frem. Eller… kanskje hun bare har veldig stor tro på matmams?
Kremt… Realiteten er nok at hun har veldig stor tro på at osten som matmams har på kjeksen sin kan finne vei til henne om hun bare er søt nok.
Matmams later som om hun er god på å overse tigging… Hun sitter liksom dypt fordypet i tekst. Mens hun egentlig lurer på hvordan folk klarer å la være å føle det er rart å ta slike selfies. Hvem lurer man, liksom? Det er ikke akkurat noen andre som knipser oss midt i en reell skriveprosess.
Men se hva jeg fikk øye på der jeg satt og «tenkte». Noen av distriktets sauer på snarvisitt. Fulle av ull og begeistret lyd. Nye beitemarker – dette måtte prøves. Kom hææær, kom hææær! Bibbi og jeg måtte nesten ut og hilse på (nei, du får ikke være alene igjen med osten) Men straks de så oss ropte de: «you cæææænt touch mæææ» og så forsvant de ned veien igjen.
Jeg er redd jeg fort lar meg distrahere for tiden. Det er mye å gjøre før snøen kommer og godt å bare være ute. Her om dagen fikk jeg kastet et lass påler fulle av rustne spiker og kramper som har hengt halvråttent på utmarksgjerdet siden «gamle dager». Det er godt for både vilt og husdyr at man får ryddet vekk slikt.
Det blir ikke så mye skriving av det. Men hvem bryr seg når verden er så vakker som dette? Både opplevelser, farger og rydding – enten det er redigering eller søppelkjøring – blir det nemlig mer kreativitet av.
