Sidensvansen drikker opp lønna

Sidensvansen farter rundt i små og store flokker på såkalt næringstrekk på høst og vinter. De kom til hagen for en uke eller to siden og i år har de spist uvanlig mye på foringsplassen. Det er nok ikke så mye bær å finne siden fjoråret nærmest var tom for enkelte bærtyper som f.eks. rogn. De finner litt einer ser jeg, men ellers går det mye på frø.

Sidensvansen er blant dem jeg har i tankene når jeg planlegger skogshage med en overflod av bærbusker og kanskje flere frukttrær av forskjellige slag. Og så er det jo om å gjøre å ta vare på det man allerede har på eiendommen. Hos oss har vi flere av dens favoritter; rogn, berberis, hegg, einer og svartsurbær.

Men det jeg mistenker de hovedsaklig er her for på denne tiden er sevja fra lønna. Den henger litt rundt like før sevja stiger ordentlig. Og vi ser godt når det er blitt godt med liv i «gamla» for da går sidensvansen plutselig over til å nesten bo i henne i timer av gangen.

Det er så vakkert. Det glimter i farger og flimrer i fjær. De synger lykkelig med sine kakteristiske srrrriii og det er lite som gir sånn tidlig vårfølelse som å se dem slikke i seg god, søt sevje når det fremdeles er kaldt i været og snøen ligger. Det føles som vinter, det ser ut som vinter, men neida!

Iblant lekker sevja ut på steder der fuglene ikke klarer å sitte og da står de stille i lufta som store klumpete kolibri wannabes.

Snart reiser de nok videre. Selv om de kan hekke også et stykke nedover i Norge, trekker de gjerne mye lenger nordover og da går kostholdet over på insekter.

Så er det bare å glede seg til de plutselig dukker opp igjen på høsten for å se om det er godt rognbærår og om det er igjen rips og frukt etter at de andre pøbel-trekkfuglene har reist sørover.

For en glede årstider er.