8. februar 2023

Sti og slitasje: utfordringer og forsøk på løsning

Da vi var her på visning i sin tid tuslet vi bak jordene og snublet ut på en nydelig sti som går på gården. Den er del av en merket trimsti som går Vikvarvet rundt. Jeg husker så godt hvor vakker jeg syntes den var! Som naturforvalter av sjel og sinn ligger både urørt natur og friluftsliv nært mitt hjerte. Da vi flyttet hit ble stien en del av tomta jeg ble veldig glad i. Vakker, full av glade mennesker og ikke minst tilgjengelig med rullestolen.

Noe av det sjarmerende med stien som gikk på eiendommen vår, var at den hadde myk, nålelagt bunndekke og det krøp litt grønt inn fra sidene. Et stykke ordentlig skoggsti mellom dyrket mark og gårdsveier.

I de første årene vi bodde her, føltes det som om stien var tørr og fast uansett vær og jeg elsket å være der. Stien holdt godt og man kunne ikke se at jeg kjørte rullestolen der jevnlig.

Bildene er fra de første årene.  Vi flyttet hit 2008.

Merk nåledekket på bildet som er fra våren 2011 da vi fikk Bibbi. Det grønne venter bare på sommeren før det rykker inn.

Mine rullestolhjul – sammen med mange føtter hver dag – satte fine stier på stien, men uten å synke nedi eller ødelegge. Om det kom dypere spor, grodde de raskt igjen. Det var en levende, dynamisk sti.

Jeg bruker stien til turer og for å fotografere og oppleve dyr og natur. Men viktigst er det at jeg bruker stien til å gjøre småting i forbindelse med småbruket og sjekke gjerder og dyr.

Det er allerede en utfordring for meg at det er andre steder av tomta hvor jeg ikke kommer til fordi jeg ikke kan gå dit annet enn på de beste dagene. For selv om det ikke alltid synes på meg er jeg avhengig av å bruke rullestolen over lengre distanser. Med ME må man holde seg innenfor 70% av en svært vekslende utholdenhet for å ikke få tilbakefall/forverring av sykdommen. Med stolen mestrer jeg dette bedre.


Så gikk det gradvis galt

I de siste årene har det skjedd en del med bruken av stien og «alle bekker små» har gitt utfordringer. Til å begynne med var endringen mest sånn at man funderte litt. Stien forandret seg.

Så – etterhvert – ble det rene gjørmeveien. Ikke hele veien, men mye mer enn ønskelig. Og det åt på seg. Fort.


Så hvordan skjer slikt?
Noe har nok vært små endringer som ikke ville ha utgjort så mye i seg selv, men som har hjulpet til. En del av skogen langs stien falt f.eks. under en storm. Dermed har det blitt litt mindre naturlig dryss fra trær rundt. Men som dere ser, skal det stå mer enn nok skog igjen til at miljøet ikke er endret SÅ mye.

Været har også blitt våtere og varmere. Trær som ble borte ga dessuten kanskje litt mer regnåpning? Uansett har nok stien blitt mer sårbar av mye regn og av år uten tæle.

Men realistisk og rett ut sagt har nok bruken de siste årene vært for tung for stien. I en periode var det noen som stadig kjørte der med hest og vogn – noe som belastet den mye ved at midten ble sparket opp og også ved å slite på vegetasjonen som krøp inn fra sidene og stabiliserte.  Dette var veldig dumt. Vi fikk stoppet denne trafikken, da den også var ulovlig, men da syntes det allerede at noe hadde skjedd med stien.

Ridning har også vært en utfordring. Vi synes hest er en flott hobby. Vi har jo da også hest selv :-). Ridning er selvfølgelig velkomment på sti og vei. Men ridende må huske at de er ansvarlig for å ta nødvendig hensyn til vintre uten tæle, vårløsning og lengre våte perioder som metter stien med vann. Det burde vært unødvendig å bruke stien så mye i slike perioder da det er så mange andre steder som tåler mye større trykk.

En dag ble det slutt på at stien bar rullestolen min. Jeg prøvde å komme til orde for hensyn, men fikk ikke inn et ord men tvert imot økt «tyngre» trafikk. Til tider var det så bløtt at det var vanskelig å komme frem, noe som selvfølgelig føles leit.

Enda mer trist synes jeg at når først rullestolen begynte å falle igjennom,  så sliter også stolen mye mer på stien. Og jeg er generelt opptatt av å ikke ødelegge.

Og ikke minst synes jeg også bygdas innbyggere – mange av dem har brukt stien i mange flere år enn vi har bodd her – skal kunne gå på stien når det regner og ikke måtte vasse i den våte lyngen ved siden av for å holde seg tørr på bena… En dag kan det jo dessuten være andre med hjul som har lyst å komme seg frem.  Jeg kunne nemlig virkelig ønske meg at flere som bruker rullestol oppdager hvor fine turstier det er i Vikvarvet!

Denne fine stien er imidlertid ikke lenger hva den var. Og det vil den heller ikke bli igjen med det første.

Så hvordan løse dette?
Jeg har fundert mye på hvordan vi kan få til dette på beste vis for alle brukere og jeg har studert den delen av stien som er på vår eiendom. Jeg har ikke lyst til å ha på stein eller sand, siden det jo er en skogssti og jeg ikke har lyst at den skal få et «preparert» utseende. Stien ligger i stor grad på stein, så i tørre perioder tørker den fint opp av seg selv. Men det rekker ikke å bli nytt strø eller vegetasjon igjen før det blir vått og det slites bort av litt for tung bruk.

Hvordan stien er når det er tørt føles uansett nesten irrelevant da det har regnet siden…. ja, sånn ca siden jul?

Bunndekket har nok som sagt i stor grad bygget seg opp av gammelt dryss fra skogen som småkvist, kongler og nåler. Dermed tok jeg beslutningen om å reparere med tilsvarende strø.  Og om stien får stabilisert seg, kanskje vegetasjonen kryper litt inn fra kantene igjen av seg selv.

Siden jeg er fryktelig glad i alt liv, kunne jeg ikke godt gå og rane noen maurtuer. Men i vinter tok vi ned gran i skogsbeitet et lite stykke unna stien. Så nå kverner jeg kvisten av denne,

Jeg kjører den rundt.

Og strør den på de verste feltene på stien.

Jeg jobber strøet nedi ved å fjerne bare litt av den overflødige sølen og så tråkke og kjøre strøet nedi til det blander seg godt. En liten stund vil det nok se «reparert» ut. Selv om jeg håper å få til å legge på en liten topping av finkvernet strø til slutt. Men jeg håper det etterhvert glir inn i miljøet og gir oss tilbake bæringen.

Langtidsarbeid
Jobben vil bli gjort stykkevis og delt innimellom andre aktiviteter. Det er en ganske stor jobb hvis det skal bli holdbart og også pent. Jeg har jo – som dere vet – ikke allverdens med overskudd og det er mye annet å bruke energien til. Selv om sommeren hittil har vært snill med kroppen (forstå det den som vil. Kanskje kroppen trengte vanning?)

Allerede etter første påfyll på de verste flekkene synes jeg i hvertfall det var atskillig bedre å bruke den.

Så blir stien forhåpentligvis snart igjen like fin i finvær som i regnværsomre. For både sko og støvler, rullestol, sykkel og barnevogn, barneføtter, spreke joggere og folk med vandrestav samt klauv, hov, poter og klør :-).

Og så får vi prøve å huske de delene av allemannsretten som omhandler å ta hensyn og unngå å sette for mye spor. Også på stier. Da har vi gleden av dem veldig mye lenger.

 

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.