Endelig fikk jeg rotet meg til å lage i hvertfall en filtet ullfigur. En ny liten grevling. Det var gøy å lage noe igjen.
Jeg har savnet filtingen en stund. Jeg har hatt så vondt i hender, arm og skulder at jeg ikke har hatt så lyst til en aktivitet med tusener av små like bevegelser i lange økter. Men nå har det blitt litt bedre, så jeg gjør et forsøk. Jeg kan kjenne det etter bare denne lille, så jeg får se hvordan det går. Filtelysten dukker i hvertfall alltid opp på denne tiden av året.
Den største er den nye krabaten. Den skyter litt rygg i møte med den lille veletablerte grevlingen ;-).
Slike vakre vesen har vi både i hagen og på beitene på somrene. Og de ligger nok ikke alt for langt herfra og sover akkurat nå.
Det er fint å tenke på.
Her har en av «våre» små et litt ublidt møte med strømgjerdet til hestene våre.
Og her er en av de andre.
Den gikk og spiste like ved den uheldige kameraten. Hestene var fullt oppmerksom på dem og gikk ikke langt unna og beitet da jeg kom for å hente dem inn til kvelden den sommerkvelden. Pippo gjorde meg oppmerksom på «de små grå» ved å se på meg og så snu seg og nikke talende mot dem. Hun er en klok hest. Hun visste nok at konsekvensen ville bli at hun fikk være på beite en stund til mens matmor fortet seg å hente kamera.
På denne årstiden dukker ofte lysten til å nålefilte opp igjen. Sesongens første fullførte prosjekt ble noen venners lille venn.
