Noen gleder må man kanskje også være beite-pleier for å forstå. Men altså – i februar var det nesten helt perfekt møkkavær! Først var det god frost i bakken, lite snø og hestemøkka lå i fine, samlede og synlige klumper på beitet. Lett å vippe opp og begynne å samle i dunger.

Så tinte all snøen og den gamle skiten kom frem. Nesten like lett å samle opp utenom der det lå på gress, men det gikk der også.

Jeg var der ute regelmessig og samlet noen trillebårlass. Etter noen lass verket muskler og ledd og jeg fikk litt balanseproblemer, så derfor stopper jeg etter en stund. Men også der var været helt perfekt, for det var stabilt lenge.
Resultatet blir renere beite til våren og etterhvert verdens beste kompostjord. Denne kan jeg trille ned i kjøkkenhagen som påfyll litt utpå sommeren.
Det føles rett og slett som at jeg er rik.
Jeg legger opp møkka i dunger som har en grei (1-1,5 m) bredde og så høy topp som jeg får til før det renner bort.

Når det tiner, ramler det greit sammen og så er det bare å passe på at det blir passe med regn og tørke. For vått eller for tørt stopper komposteringsprosessen litt. Blir det pøsreng over lang tid kan man dekke til litt med f.eks. presenning. Blir det for tørt kan man vanne litt. Jeg pleier å ta det med ro og akseptere at det blir ferdig når det blir ferdig. Det vil ikke ta lang tid før dungen er full av meitemark og annet liv som omdanner møkka i rekordfart.
Nå de siste dagene har alt snødd ned. Men det er også greit for da får jeg hvilt igjen.