Hestemøkk |

Noen gleder må man kanskje også være beite-pleier for å forstå. Men altså – i februar var det nesten helt perfekt møkkavær! Først var det god frost i bakken, lite snø og hestemøkka lå i fine, samlede og synlige klumper på beitet. Lett å vippe opp og begynne å samle i dunger.

Jeg har akkurat begynt å kaste frosne møkkpærer fra hestene bortpå papp som skal sørge for at det ikke gror så mye inn i det underfra når det blir vår.

Så tinte all snøen og den gamle skiten kom frem. Nesten like lett å samle opp utenom der det lå på gress, men det gikk der også.

Så kom resten frem og det var bare å etablere flere lange strenger å dunge i.

Jeg var der ute regelmessig og samlet noen trillebårlass. Etter noen lass verket muskler og ledd og jeg fikk litt balanseproblemer, så derfor stopper jeg etter en stund. Men også der var været helt perfekt, for det var stabilt lenge.

Resultatet blir renere beite til våren og etterhvert verdens beste kompostjord. Denne kan jeg trille ned i kjøkkenhagen som påfyll litt utpå sommeren.

Det føles rett og slett som at jeg er rik.

Jeg legger opp møkka i dunger som har en grei (1-1,5 m) bredde og så høy topp som jeg får til før det renner bort.

Når det tiner, ramler det greit sammen og så er det bare å passe på at det blir passe med regn og tørke. For vått eller for tørt stopper komposteringsprosessen litt. Blir det pøsreng over lang tid kan man dekke til litt med f.eks. presenning. Blir det for tørt kan man vanne litt. Jeg pleier å ta det med ro og akseptere at det blir ferdig når det blir ferdig. Det vil ikke ta lang tid før dungen er full av meitemark og annet liv som omdanner møkka i rekordfart.

Nå de siste dagene har alt snødd ned. Men det er også greit for da får jeg hvilt igjen.

I år har jeg en liten følelse av at jeg er for tøff med bedene mine. Men det er aldeles på tide. Så får det som overlever overleve, rett og slett. For nå holdt alt på å drukne i ugress. Eller egentlig mest – i gress. Flere stauder har krympet og noen har alt forsvunnet.

Jeg har mye god ferdigkompostert hestemøkk uten ugress like under toppen av haugene hos hestene. Toppen ser ut som «hestskit» enda, siden det der har vært så tørt at det ikke har vært med ordentlig i prosessen. Og under er jorden feit og god. Selv etter dager med tørke, kan jeg presse ut fuktighet med neven. Og det lukter himmelsk, svart jord. Denne kjører jeg bak i hagen.

I kassene med løk og urter har jeg gravd opp alt, fylt den komposterte jorden opp til karmene og så har jeg satt ned løk og urter igjen. Løken skal berge. Den er erfaringsmessig veldig robust og uansett settes det småløk imellom. Om urtene fikk for hard behandling skal jeg uansett fylle på med nye urter til våren.

Kassene før

Etter

I bedene har også staudene fått litt tøff behandling. Jeg håper ikke det blir så mange hull til våren. Heldigvis har jeg stauder andre steder som jeg da kan fylle på med.

Bed nummer 1
Før

Etter (i motsatt retning. Jeg er jo konsekvent, skal vite…)

—
Bed nummer 2
Før

Etter

—
Så er det et par villvokste bed igjen. Jeg er litt mer i tvil om hvor tøff jeg tør være der. Og ikke minst NÅR jeg tør gå løs på dem. Men det er fremdeles fin høst her i Trøndelag. Det er forventet mye godt, varmt vær og det vokser fremdeles rundt omkring. Blant annet kommer det solsikke i hestemøkka utpå beitet. Og det er mye som er grønt, selv om det nå drysser løv.

Så jeg får se om jeg våger meg på dette bedet også. Jaiks – kaos.

—
Hagen er god og frodig nå. Jeg har latt gresset vokse seg tykt før vinteren. Rullestolen setter glade spor. På vei forbi bærbuskene snapper jeg rips og stikkelsbær som eksploderer i munnen.