Stikkordarkiv: Høns

Nytt hønseHUS

Siden jeg begynte med høns for 18-19 år siden har jeg savnet en del ting.

  • direkte utgang til hønsehage uten at de må via flere rom
  • lettvint rengjøring
  • lettvint oppvarming
  • å se mer til dem!
  • mulighet for musesikring

I fjor fant vi en spennende løsning som ser ut til å dekke mange av disse ønskene. Det ble noen justering, men grunnlaget hadde vi allerede. Blant annet var dette et hjørne som var relativt lett å musesikre.

Så – for noen dager siden – fikk hønene flytte inn i nytt hønsehus. Eller… i nytt rom inne i låven.

Absolutt første møte med det nye hønsehuset.

Vi har laget en åpning i veggen så de kan komme rett ut i hagen. Dette fikk vi først gjort i vinter så kun en av hønene har fått prøvd den enda. Til våren skal vi finne en måte å skjerme dem akkurat på vei ut.

I år kan hønene komme seg direkte ut i hønsegården… når bare våren kommer.

Vi delte av rommet med vinduer over en eksisterende halvvegg. Så når man nå holder på i låven kan man gløtte så mye man vil på dem. På sommeren ser man jo hønene ute hele dagen. Men på vinteren er de mye mer inne og jeg savner dem. Jeg er jo der og mater og steller, men jeg savner å se dem gjøre sitt. Gå rundt og kose seg utenom å springe rundt bena mine når det er foringstid.

Interiøret er fremdeles litt midlertidig. Vi venter flere høner og har delt rommet i to så de to flokkene får gå seg til uten å måtte sloss den første tiden. Men denne skilleveggen skal bort og da kommer endelig innredning på plass. Det vil si… Min erfaring med dyr er vel at ingenting er endelig. Det dukker alltid opp nye muligheter som man ikke har tenkt på før.

Siden de flyttet har det vært mye godlyder der ute. Det høres når de har det godt. De hummer og mumler og summer fra klare høye toner til dype gode lyder. Det er en stor glede for en matmams å høre på dem. Og ikke minst å se dem mye, mye mer.


Vårforberedelser og høstgleder i hagen

I år har jeg en liten følelse av at jeg er for tøff med bedene mine. Men det er aldeles på tide. Så får det som overlever overleve, rett og slett. For nå holdt alt på å drukne i ugress. Eller egentlig mest – i gress. Flere stauder har krympet og noen har alt forsvunnet.

Jeg har mye god ferdigkompostert hestemøkk uten ugress like under toppen av haugene hos hestene. Toppen ser ut som «hestskit» enda, siden det der har vært så tørt at det ikke har vært med ordentlig i prosessen. Og under er jorden feit og god. Selv etter dager med tørke, kan jeg presse ut fuktighet med neven. Og det lukter himmelsk, svart jord. Denne kjører jeg bak i hagen.

I kassene med løk og urter har jeg gravd opp alt, fylt den komposterte jorden opp til karmene og så har jeg satt ned løk og urter igjen. Løken skal berge. Den er erfaringsmessig veldig robust og uansett settes det småløk imellom. Om urtene fikk for hard behandling skal jeg uansett fylle på med nye urter til våren.

Kassene før

Etter

I bedene har også staudene fått litt tøff behandling. Jeg håper ikke det blir så mange hull til våren. Heldigvis har jeg stauder andre steder som jeg da kan fylle på med.

Bed nummer 1
Før

Etter (i motsatt retning. Jeg er jo konsekvent, skal vite…)


Bed nummer 2
Før

Etter


Så er det et par villvokste bed igjen. Jeg er litt mer i tvil om hvor tøff jeg tør være der. Og ikke minst NÅR jeg tør gå løs på dem.  Men det er fremdeles fin høst her i Trøndelag. Det er forventet mye godt, varmt vær og det vokser fremdeles rundt omkring. Blant annet kommer det solsikke i hestemøkka utpå beitet. Og det er mye som er grønt, selv om det nå drysser løv.

Så jeg får se om jeg våger meg på dette bedet også. Jaiks – kaos.


Hagen er god og frodig nå. Jeg har latt gresset vokse seg tykt før vinteren.  Rullestolen setter glade spor. På vei forbi bærbuskene snapper jeg rips og stikkelsbær som eksploderer i munnen.

Vinden hadde revet ned tre fine epler. Åhh herlige overflod.

På morgenrunden på beitet til hestene tok jeg med rognbær til hønene. Etter noen timer med vurdering fant de ut at det faktisk var spisende. Kanskje…

Fine dager!

Høner med nytt liv

I år fornyet vi hønsebesetningen med verpehøner som har stått i produksjon. Da det var tid for bytte på gården som hadde dem dro vi og hentet en liten gruppe som skulle få bo resten av livet sitt hos oss.

Det har vært en stor glede å bli kjent med disse vakre damene. De første dagene var de litt forvirret og sky. Skumle nye mennesker! Men fra dag en sang de. Som jeg aldri har hørt høner synge før. Mykt, melodiøst og fullt av glede.

De første nettene sto de oppreist og sov. Klare til å rømme inn i seg selv ved den minste tegn til fare. Det var så rart med alt det nye.

Men det tok ikke lang tid før de begynte å vagle. Og når de kom opp i høyden, fikk de fritt utsyn til de andre hønsene. Og hanene. To raringer som gol!

Da de begynte å føle seg hjemme og var vant til lydene av de andre, lot vi dem få gå sammen. Det gikk aldeles problemfritt, uten slossing.

I dag var det første dag de fikk komme ut i den store verden.

Det har i skrivende stund bare vært to av åtte som har våget seg på det store grønne og blå. Men av de to var et til gjengjeld ei som så ut som om hun virkelig følte hun behersket dette.

Hun ruler!

Det er gress! Gress overalt!

De andre passerer døra og gløtter ut med visse mellomrom.

De legger ett egg hver om dagen, de nye hønene. Våre bortskjemte gammelhøns fikk fullstendig panikk da disse åtte kom og fortalte at i hønsehuset DE kom fra, blir hønene byttet ut når de slutter å legge egg…

Så nå har våre latmarker begynt å småprodusere igjen også. Resultatet er at vi nærmest drukner i egg akkurat nå.

For å passe på eggene og hønene og alt som er, har jeg ordnet tett hønsegård helt fra begynnelsen av i år. I fjor ble jo skjærene ekspert på å stjele egg og jeg måtte legge en slange i verpekassa. De nye hønene får vel slippe den forskrekkelsen.

NÅ er det ordentlig sommer!