Stikkordarkiv: Jeg skriver

Notatbøker til inspirasjon

edderkoppunger cPå samme måte som musikk kan bilder påvirke uventet mye. Få en til å miste pusten og fotfeste og litt av seg selv. … Eller finne pusten og fotfeste og litt av seg selv. De kan  lage støy eller de kan vake umerkelig i bakgrunnen. Nesten. Men hvor ofte er et bilde et punktum og bare noe å hvile blikket på?

Jeg bruker bilder hele tiden. Enten jeg bruker dem konkret eller de fyker rundt i mitt indre. De som finnes i bakgrunnen, har jeg stor respekt for. Plutselig ser jeg at de har påvirket meg – mye.

I dag har jeg bestilt egendesignede notatbøker på nett. Vanlig linjerte med mine bilder på front, inni omslaget og bak.

Målsetning: Ha inspirerende bøker å skrive ned ideer i.

Jeg har holdt meg litt innenfor den sjangeren jeg jobber med for tiden. Uten at bildene kan relateres direkte til tekst.

Men det er … noe.

Får fornemmelsen av stanken av den halvråtne lemmenskallen og en rusten syl deg til å rynke på nesen? Gir det deg en nesten umerkelig anelse av en brekning som fyker ned mot magen fra det myke av ganen for så å forsvinne som om det aldri var noen brekning der? For det var ikke så sterkt, var det vel?

I kontrast lukter den andre skallen solvarmt svakt av kalk. Forunderlig.

Forresten – hvem lukter på dem, liksom?

skaller skalle 2

katt på stigeEgne bilder gir meg mye inspirasjon. De er jo allerede skapt ut av  noe som har inspirert meg. Ut av det jeg har blikk for. Det som får meg til å stusse og tenke mens jeg drar fingeren over en rusten egg, blåser distre på en støvdott som har festet seg i noe spisst eller bøyer meg frem og titter inn i en øyehule på jakt etter det som var.

Kjenner du smaken av rust på fingrene etter å ha ryddet? Hører du knirkingen av hengselen? Var det den gamle mannen som gikk?

øks lin

hengsel nett 3

Støvete, spunnet og rustent. Jeg har ikke vært i toppform i det siste, så støv og edderkoppnett finnes det nok av. Rusten kom lenge før meg.

Jeg bare drar det inn. Møblerer med det.

For – helt ærlig – så elsker jeg alt dette.

fluer

Snart våkner fluene. Dovne og dårlig til å navigere etter vinterdvale dunker de borti meg på leting etter en vei ut. Jeg vil kjenne igjen følelsen hvis de treffer meg i munnviken. Eller om de klasker ned på nakken og forviller seg summende inn i en hårlokk.

Åh – den lyden!

Det har skjedd før. Jeg konsentrerer meg om å ikke slikke i munnviken. Plukker dem alltid forsiktig og slipper dem ut. Ser for meg hvordan den friske luften fyller dem med energi. Tenk hvor lenge de har sovet i mitt hus og ventet på akkurat det.

Hvis de havner i nettet, blir de hengende til de blir funnet av flittigere vesen enn meg. De som også har mange flere ben å stå på enn meg.

Noen lager nett og noen blir til støv.

Noen kommer bare med masse tøv.

—-

De neste bøkene jeg skal lage skal være myke, varme og magiske. Det blir spennende å se om tekstene inni notatbøkene viser seg å reflektere det de omfavnes av. Hva tror du?

(bilder av bøkene kommer så snart de er i hus)

 

Noen av alle de trøstende ord man trenger..

.. når man sitter der for seg selv og klasker i vei på tastaturet i ferd med å fullføre sitt første manus og man føler det bare er såååå dårlige greier:

First write for yourself, and then worry about the audience. “When you write a story, you’re telling yourself the story. When you rewrite, your main job is taking out all the things that are not the story.»
Stephen King’s Top 20 Rules for Writers

“I’m writing a first draft and reminding myself that I’m simply shoveling sand into a box so that later I can build castles.”
Shannon Hale

 

Over 100 000 ord!

I går kveld passerte manus 100 000 ord. Dessuten tok plottet en uventet retning, så plutselig ble det behov for noen kapitler til. Endelig kjente jeg langt ned i magen at jeg fant det der helt spesielle i historien. Eller – det har jo vært der – men endelig falt det ordentlig på plass.

Det er en merkelig følelse. For jeg har jo ikke egentlig peiling. Og jeg er fullstendig blind for egen tekst. Det ene øyeblikket synes jeg det er bra. Det neste er det helt elendig.

Men det er også helt ok. Førsteutkastet skal bare skrives ut. SÅ begynner jobben.

Og akkurat nå er alt det der likegyldig. Akkurat nå er jeg i over-hundretusen-ord-rus!

skrivegrop pauselektyre

Og selv om jeg vet at dette er et førsteutkast og kommer til å endre seg MYE – både i innhold og volum – ble jeg fristet til å lete litt på internett etter hvor lange noen av verdens bøker egentlig er.

Dette er det ikke bare jeg som har lurt på og jeg fant flere oversikter.

Bare for å ha understreket en gang for alle. Det er INGEN – overhodet INGEN – sammenligning forøvrig! Dette handler bare om ordtelling!

Her er en av listene jeg fant:

  • The Mouse and the Motorcycle – 22,416 Words
  • Charlie and the Chocolate Factory – 30,644 Words
  • Old Yeller – 35,968 Words
  • Lion, The Witch and the Wardrobe – 36,363 Words
  • Fahrenheit 451, by Ray Bradbury – 46,118 Words
  • The Great Gatsby – 47,094 Words
  • The Red Badge of Courage – 47,180 Words
  • The Outsiders – 48,523 Words
  • Slaughterhouse-Five, by Kurt Vonnegut – 49,459 Words
  • The Hours – 54,243 Words
  • As I Lay Dying, by William Faulkner – 56,695 Words
  • A Separate Peace, by John Knowles – 56,787 Words
  • The Wind in the Willows – 58,428 Words
  • Black Beauty – 59,635 Words
  • Lord of the Flies, by William Golding – 59,900 Words
  • All Quiet on the Western Front, by Erich Remarque – 61,922 Words
  • Mrs. Dalloway, by Virginia Woolf – 63,422 Words
  • The Scarlet Letter, by Nathaniel Hawthorne – 63,604 Words
  • Brave New World – 63,766 Words
  • The Martian Chronicles, by Ray Bradbury – 64,768 Words
  • The Color Purple – 66,556 Words
  • Treasure Island – 66,950 Words
  • The Sun Also Rises, by Ernest Hemingway – 67,707 Words
  • The Adventures of Tom Sawyer – 69,066 Words
  • Woman Warrior, by Maxine Hong Kingston – 70,957 Words
  • White Fang – 72,071 Words
  • The Catcher in the Rye, by J.D. Salinger – 73,404 Words
  • Harry Potter: Philosopher’s Stone, by J.K. Rowling – 77,325 Words
  • The Picture of Dorian Gray, by Oscar Wilde – 78,462 Words
  • The Secret Garden – 80,398 Words
  • The English Patient – 82,370 Words
  • Anne Frank: The Diary of a Young Girl – 82,762 Words
  • Harry Potter: Chamber of Secrets, by J.K. Rowling – 84,799 Words
  • The Unbearable Lightness of Being, by Milan Kundera – 85,199 Words
  • Pere Goriot, by Honore de Balzac – 87,846 Words
  • Persuasion, by Jane Austen – 87,978 Words
  • Nineteen Eighty-Four, by George Orwell – 88,942 Words
  • 1984 – 88,942 Words
  • The Joy Luck Club – 91,419 Words
  • Song of Solomon, by Toni Morrison – 92,400 Words
  • The Hobbit – 95,022 Words
  • Anne of Green Gables – 97,364 Words
  • To Kill A Mockingbird, by Harper Lee – 99,121 Words
  • All the Pretty Horses – 99,277 Words
  • Welcome to the Monkey House, by Kurt Vonnegut – 99,560 Words
  • Ender’s Game – 100,609 Words
  • Harry Potter: Prisoner of Azkaban, by J.K. Rowling – 106,821 Words
  • Gullivers Travels – 107,349 Words
  • Wuthering Heights, by Emily Bronte – 107,945 Words
  • The Adventures of Huckleberry Finn, by Mark Twain – 109,571 Words
  • McTeague, by Frank Norris – 112,737 Words
  • The Golden Compass – 112,815 Words
  • Walden, by Henry David Thoreau – 114,634 Words
  • The Tenth Circle – 114,779 Words
  • Sense and Sensibility – 119,394 Words
  • My Sister’s Keeper – 119,529 Words
  • Atonement – 123,378 Words
  • Life on the Mississippi, by Mark Twain – 127,776 Words
  • The Yearling – 128,886 Words
  • The Return of the King – 134,462 Words
  • Schindler’s List – 134,710 Words
  • A Tale of Two Cities, by Charles Dickens – 135,420 Words
  • Moll Flanders, by Daniel Defoe – 138,087 Words
  • Snow Falling on Cedars – 138,098 Words
  • 20,000 Leagues Under the Sea – 138,138 Words
  • The Two Towers – 143,436 Words
  • One Hundred Years of Solitude – 144,523 Words
  • A Tree Grows in Brooklyn, by Betty Smith – 145,092 Words
  • Cold Sassy Tree – 145,265 Words
  • Last of the Mohicans, by James Fenimore Cooper – 145,469 Words
  • The Last of the Mohicans – 145,469 Words
  • Emma – 155,887 Words
  • Oliver Twist – 155,960 Words
  • Watership Down – 156,154 Words
  • Alias Grace, by Margaret Atwood – 157,665 Words
  • Cold Mountain – 161,511 Words
  • Uncle Tom’s Cabin, by Harriet Beecher Stowe – 166,622 Words
  • White Teeth – 169,389 Words
  • Harry Potter: Half Blood Prince, by J.K. Rowling – 169,441 Words
  • The Grapes of Wrath, by John Steinback – 169,481 Words
  • Catch-22, by Joseph Heller – 174,269 Words
  • The Fellowship of the Ring – 177,227 Words
  • Great Expectations – 183,349 Words
  • Little Women (Books 1&2) – 183,833 Words
  • Jane Eyre – 183,858 Words
  • Memoirs of a Geisha – 186,418 Words
  • Harry Potter: Goblet of Fire, by J.K. Rowling – 190,858 Words
  • Harry Potter: Deathly Hallows, by J.K. Rowling – 198,227 Words
  • A House for Mr. Biswas – 198,901 Words
  • Moby Dick – 206,052 Words
  • Midnight’s Children – 208,773 Words
  • Crime and Punishment, by Fyodor Dostoyevsky – 211,591 Words
  • Crime & Punishment – 211,591 Words
  • East of Eden, by John Steinback – 225,395 Words
  • A Prayer for Owen Meany – 236,061 Words
  • Harry Potter: Order of the Phoenix, by J.K. Rowling – 257,154 Words
  • The Fountainhead, by Ayn Rand – 311,596 Words
  • Middlemarch, by George Eliot – 316,059 Words
  • Anna Karenina – 349,736 Words
  • The Brothers Karamazov – 364,153 Words
  • Gone with the Wind – 418,053 Words
  • The Lord of the Rings – 455,125 Words
  • Atlas Shrugged, by Ayn Rand – 561,996 Words
  • War and Peace, by Leo Tolstoy – 587,287 Words
  • A Suitable Boy – 591,554 Words 

 

(kilde:  For Novelists, Does Size Really Matter)

Litt om skriving, perspektiv og fuglen min… som sto på en stolpe

En av spørsmålene da jeg gikk på skrivekurs var «Hvor plasserer du fuglen din?«.  Det handler om perspektiv. Om man skriver så man liksom ligger på vingene over karakterene med oversikt over alt som skjer, men dermed også på avstand, om man følger en person eller flere, om man sitter på skuldra til noen og ser ting fra deres ståsted eller kryper helt inn i og opplever det helt som dem, om man skriver i jeg-form eller i tredjeperson…

Det er så mange valg!

Jeg nærmer meg nå slutten av mitt førsteutkast. Og jeg er fremdeles ikke enig med meg selv om valgene mine er de beste. I økter skriver jeg så det suser. Men så tygger og sliter jeg. Lurer på om jeg burde gjort ting annerledes. Føler at ting står litt i stampe. Hva er det som er feil? Er det perspektivet?

Men så er det kanskje helt rett å være akkurat der akkurat nå, når man har skrevet akkurat så langt og er akkurat meg?

And what I think we all need more than anything is this: permission to be wherever the fuck we are when we’re there.
To Anyone Who Thinks They’re Falling Behind In Life

Det er lekkert med alle artikler og tanker som dukker opp på forskjellige skrivesider jeg deltar i. I dag var det noen som også hentet frem en post med dette herlige sitatet fra Stephen King:

Sometimes you have to go on when you don’t feel like it, and sometimes you’re doing good work when it feels like all you’re managing is to shovel shit from a sitting position.
7 Invaluable Writing Tips From Stephen King

Vel, jeg møkker så det dundrer for tiden. Det er visst en god ting!

Innimellom møkkingen lar jeg meg forresten lett distrahere.
Eh… hva var det EGENTLIG jeg tenkte på..
Jo!

Det dukket det opp en fin liten figur i hagen i dag. Den ga et nytt perspektiv på det der med hvor du plasserer fuglen din.

For min sto på en stolpe. Rett og slett…

Han spurte:
Føler du at du sitter fast? Lei av den der rette, strake veien?

spurvehauk på stolpe 4

Synes du at skrivingen begynner å bli litt navlebeskuende? Ikke at navlen er så inni granskauen interessant egentlig, men den sitter i hvertfall nære nok til at du klarer å se den.

Så du ser litt vel ofte på den.

Når du ikke blir distrahert av tærne, da…

spurvehauk på stolpe 10

Føles det som om skuldrene sitter liiiitt vel høyt?

spurvehauk på stolpe 5

Ok.. Når det er slik så er det bare en ting å gjøre. Du må klø deg bak øret. Og se alt på nytt.

spurvehauk på stolpe 12

Se deg bakover isteden!

spurvehauk på stolpe 11

Og så se litt til venstre. Så til høyre.

spurvehauk på stolpe 8  spurvehauk på stolpe 9

Endamertilvenstre.
Ogforttilbaketilhøyre.

spurvehauk på stolpe 6  spurvehauk på stolpe 1

Det hjelper allerede ikke sant?
Så da er det bare å ta det litt lenger ut og snu ting…
Tada!
Vertikalt!

spurvehauk på stolpe 2

Og så! Så!
Tar vi den helt ut og setter ting på hodet!

YESS!!
You can do it! You can do it!

spurvehauk på stolpe 3

Da min venn –  er det bare å vifte litt på skrivearmen….

spurvehauk på stolpe 7

Og gå igang igjen.

Med et helt nytt perspektiv på det hele!

Eh… og sånn helt til slutt er det HELT KLART greit å gjøre heeeelt andre ting. Som å lage tullete bloggposter med en vakker ung spurvehaukhann som modell.

Kreativ er kreativ lissom.

 

 

Meddisin Mari og Petter Bakglatta

Det blir litt lenge stille mellom hver gang jeg skriver her på bloggen. Så nå henter jeg opp et par historier fra gammelbloggen. Fra en av de rare bygdene  som lever i bakhodet med alle sine fine mennesker.

Dette er et glimt fra livet til noen av dem.

MEDDISIN-MARI
Det var en gang en bygd som het for så mye som Langtbortigrenda. Der bodde det mange mennesker – som i enhver annen bygd. Men akkurat i denne bygda var det slik at når jula nærmer seg fikk gammelkara vondt både her og der. Det var nærmest for tradisjon å regne det. Og kloke kjerringer slo hendene sammen, akket seg og foreslo å sende bud på kyndig hjelp. Det var vel best å få sett på denne vondten! Nå som det snart var jul og alt!

Og gammelkara nikket dystert. Det var vel best. Sjøl om det selvsagt ville bli dyrt. Noe de såvisst ikke trengte nå rett oppunder jula….

Så vart det sendt bud etter a meddisin-Mari. Og meddisin-Mari kom. Det banket lett på døra. Og der ute i mørket, med stjernene blinkene bak seg, sto hun med armene i siden og lo. Håret var alltid utslått og kjolen fin når hun kom på disse julesykebesøka.
-«Hvordan står det til me’n far i huset», spurte hun med glimt i øyet. -«Joo», sa a gammelmor alvorsamt, -«det har ikke stått så dårlig til siden forrige jula, minst! Det var ikke så ille da gammel-merra tråkket ham på foten så den ble gul og blå og han nesten mistet en tå.» Så hostet gammelmor brått. Det hørtes nesten ut som en latter. Men selvfølgelig var det ikke det. Sjukdom på den tida var alvorlige saker.

Inne på kammerset lå han Johan og stønnet lavt og klagende. Som han Peder hadde gjort på forrige plassen – og han Anders gjorde lenger borti grenda. – «Å -å -å», oiet de seg dypt og sårt. Og under tunge øyelokk glimtet det skarpt av gammelmannsøyne som ikke gikk glipp av et eneste ord…. eller en eneste kurve.

Så kjent hun litt på dem, strøk dem over panna og litt over det tynne håret. Hun pustet søt ånde i fjeset på dem når hun ga dem hyggelige meddisinråd.

meddisinmari3-«Hva sa du?», peip gamlingene så hun måtte lene seg enda nærmere der inne på det mørke kammerset.

Da sukket de lykkelig og en rørt lite følelse stakk i brystkassa på dem. De var så takknemlige over all denne gode oppmerksomheten. Mari rant nesten over av god meddisin, hun.

Med skjelvne hender fant de frem en mynt, og smøg den ned i neven hennes. -«Takk, takk!, mumlet de. Og diskre smøg Mari mynten ned igjen under fellen, der hun visste at mor ville finne den når hun skulle fli til jul.

Ååå,  Mari visste godt hva som feilte gammelkara. De måtte bare få smake på det lille søte som ikke var vanlig kost resten av året. Og hvem kunne vel bebreide dem det?

Ikke Mari hvertfall, som kjente menneskene i grenda nesten bedre enn de kjente seg sjøl.

Så for hun avgårde igjen, Mari. Det var mange sjuke gamlinger akkurat på denne tida, skal du vite.

I døra stakk gammelmor til henne litt ekstra. Et lite spann råmelk, noen egg eller et nybaka søtbrød. Mari takket blidt. For den gesten satte hun pris på. Hun ba dem ta godt vare på sine flotte ekte menn –  og nikket høytidelig god advent.

Og etter at meddisin-Mari hadde vært og meddisinert gammelkara, ble de alltid spreke og spretne – og det ble alltid riktig god advent.

Det var noe alle kloke kvinner visste.


Og hvordan vet jeg alt dette? Jo, det er en ganske morsom historie, egentlig.

meddisinmari 1Her om dagen satt jeg og jobbet med noe småtteri før jul. Helenepus satt på bordet og vasket seg dovent. Da hørte vi plutselig en liten lys stemme som spurte om vi ville høre en julehistorie? En ekte og helt sann en?

Jeg fikk straks øye på den lille damen. Men hun var visst usynlig for katter, noe som kanskje var best så liten som hun var. Helene så hit og hun så dit – og kunne ikke for sitt bare liv finne ut hvem som snakket. Det måtte være matmor, mente hun og holdt vaktsomt øye med meg.

meddisinmari 5 meddisinmari 4

meddisinmari 6Meddisin-Mari lo og fortalte og strøk kattehalen såvidt iblant så Helene så aldeles forvirret ut.

Da historien var slutt, neiet meddisin-Mari pent og takket for oppmerksomheten. Og jeg skjønte godt at gammelkara hadde blitt så lykkelige. Vakker og frodig var Mari. Latteren hennes var smittsom og hennes varme omsorg var tydelig.

Jeg følte meg nesten litt meddisinert sjøl. Kanskje hun kjenner meg også,  Mari? At jeg blir så glad av en god historie?

meddisinmari 2

————–

PETTER BAKGLATTA

Petter bodde i samme bygd som meddisin-Mari.

Han Petter var en sånn en som ikke har gjort det lett for seg selv en eneste gang i sitt liv. Han var av de menneskene som gikk to skritt frem og ett tilbake i alt som har med andre mennesker å gjøre.
Da han var liten fikk han kallenavnet Bakglatta en dag han hadde ryki sammen med Sissel i en slosskamp. Stolt og arg – etter å ha tapt grundig siden de var i den alderen da jentene var lange og spenstig og guttene små og puslete – for han hjem midt i skoletiden. Det var midtvinter. Beina var korte, veien var glatt og gutten var sta. Han var et underlig syn der han innbitt jobbet seg oppover – to skritt frem og ett tilbake.

Bakken var synlig nesten hele den to kilometer lange veien opp til gården som lå på en bergnabb og hvilte blikket litt distre i det fjerne. Skolekamerater, lærere og enhver som var ute i et ærend så ham streve lenge med bakken den formiddagen. «Det er Petter i et nøtteskall, det der», sa lærerinna hans ettertenksomt da hun sto på trappa og rettet ryggen etter siste doble timen. «Det er ikke noe som er bare rett frem med den karen… som om det alltid er bakglatt der han går.»

Så var det gjort. Sa folk Petter – kom tilnavnet Bakglatta smygende bak like sikkert som myggstikk klør.

Ikke vet jeg hvordan han alltids klarte å snu hvert et sky forsøk på å be om sjans til rykende slagsmål. Men det var typisk for han Petter. Hver gang han nesten hadde alt i boks – kunne du være sikker på at han gjorde eller sa noe som flyttet ham halve veien tilbake mot start.

Og bygdafolket ristet sindig på hodet og mumlet om denne bakglatta til han Petter. Da Øyvind av egen velvilje begynte å brøyte bakken opp til Petter og sjølfolket hans den vinteren Petter kjørte istykker traktor’n, endte det med slagsmål da Petter skulle takke ham og spørre ham om hva han ville ha for jobben.

Og absolutt ingen skjønner hvordan det kunne komme til slikt munnhuggeri mellom Petter og jordbærbonden borti Nerbøgda. Den eneste arbeidsgiveren han noen gang hadde hatt. Det begynte med skryt og godord for jobben og endte opp med at han Petter forsvant nedover åkrene og ut på landeveien i sinne.

De fleste så det ikke komme når’n Petter begynte å skli bakover. Og ikke forsto de hva som hadde skjedd når de prøvde å gå igjennom det hele i etterkant. Rett som det var strenet han imidlertid oppover bakken med lange steg og en svart sky av sinne hengende over hodet.

 

Petter var selvfølgelig forelska i Sissel. Fra barndommen og hele veien opp gjennom tenåra, egentlig. Og  var det en som alltid forsto han Petter så var det Sissel. Med smokke i munnen og behagelig midlertidig varme i bleia – var det noe i henne som kjente igjen noe i ham alt da de møtte hverandres blikk fra hver sin barnevogn utenfor samvirkelaget.

Så snart de stabbet og gikk, hang hun etter ham i tykt og tynt. Eller han subbet etter henne. Det var ikke sjelden de sloss og kom hjem til hver sine foreldre med blødende neser, såre ører og istykkerrevne knær. Men nåde den som kritiserte motstanderen!

Det første kysset satte verden deres på hodet. Og en vakker dag rev de like ivrig av hverandre klærne som de tidligere hadde sloss som hund og katt. Så ble det forlovelse og bryllup. Sjølfolket til han Petter flyttet ned i bygda – glad for å slippe det store tunge huset og den lange bakken på gammeldaga’n. Og Sissel flyttet opp på gården, hang opp nye gardiner, skrapet og malte og satte sitt preg på alt.

Folk trivdes med å se gården våkne og liksom begynne å blunke litt rønneraktig til bygda der nede.

 

Det var noe merkelige greier. Livat og folkekjær, aldri sint på noen (annet enn kanskje han Petter) og alltid klarøyd nok til å vite hva folk egentlig mente når de gjorde det de gjorde og sa det de sa – var liksom Sissel Petter Bakglatta’s rake motsetning.

Det eneste de så ut til å ha til felles var glade, hengslete og seige arbeidskropper. Og et mykt blikk fullt av respekt når de så på hverandre. Men det viser bare hvor lite man kan se av det som er inni folk. En av hundre andre ting de hadde til felles var kjærligheten til småfolk. Kanskje noe av det viktigste, egentlig. En ekte klarøyd begeistring for alle unger, enten de var snille som dagen var lang eller vrange som de verste små beist.

Trist var det at det syntes som om Sissel ikke kunne få småfolk selv.
Da de hadde vært gift i mange år, Sissel og Petter, begynte folk med en liten tilbøyelighet til å være … vel, ufine og slemme… å spøke med at det kanskje var mer hos han Petter som gikk to skritt frem og ett tilbake enn hans sosiale antenner.

Men alle vet jo egentlig at denne natur’n har en tendens til å ta den tiden den trenger. Det spiller ikke noen rolle hva folk tenker og tror. Ting blir som de blir. Og kanskje var det noe spesielt som ventet på noe som først måtte falle på plass?

Eller noen?