De fleste av fuglene har kommet til hagen nå. Det er bare de seneste som mangler. Både svarthvit hannen og vi har ventet på hans frue noen dager (eller fruer – han er ikke snauere enn at han kan ta flere).

I går ankom den første.

Jeg merket det på at sangen plutselig sprutet ivei og da jeg tittet var det vill, glad samflyging. Og kasse-sjekking! Masse kasse-sjekking. Av en  og en – og iblant begge samtidig.  Så våryre og fine.

—
I dag har regn plutselig hentet frem irrgrønt overalt. Utsikt og innsikt endres i en stille eksplosjon.  Alt blir lunere, nærmere og liv virker så utrolig sterkt. Når man tenker på all den energien som går fra hvile til grønt løvverk på så kort tid som på våren, kan man bli nesten overveldet. Hvordan kan man nesten glemme dette fra år til år? Vi frykter sen vår og synes det må mye til for å overmanne alt det visne grå. Og så vips – er det bare her.

Kraften må være enorm! Likevel verken hører vi den eller kjenner vi den. Luften burde dirre og bølge, bli flyttet av alt som kommer opp og ut og frem. Det burde buldret i bakken og knaket i trær! Men det bare… kommer. Løv på løv, gresstrå ved siden av gresstrå – og snart blomst etter blomst og bugnende frukt og grønnsaker.

Jeg kunne ønske jeg kunne stikke fingeren i jorda (… eller putte en gren i et øre for den saks skyld)  og bli fylt av denne energien. Istedet er kroppen rasende i dag. Jeg skulle jo «overanstrenge meg med måte» og hvile noen dager etter siste kraftanstrengelse i kjøkkenhagen. Det var planen. Jeg er god på planer. Elendig på disiplin. For så skulle jeg bare… for det er jo topp å få ned noe i åkeren like før regn. Midt i myggsvermen krabbet jeg derfor rundt i går kveld og satte potet. Det var bare dumt.

Så – nå kunne jeg ønske meg en trillebår sjokolade og et badekar for smertelindring. Ingen av delene er såvidt jeg vet på vei (og sjokoladen hadde nok uansett ikke vært så tilfredsstillende som jeg tror) .

Men jeg kan i hvertfall kose meg med fluesnapperne som jakter like utenfor vinduet.