Vis meg veien til himmelen, du som har hodet på rett plass
Et innlegg om en høne, en småbruker, panisk gråt og en bokfink. Dette innlegget ble skrevet da jeg bodde på forrige gård, Brandhaug i Mostadmark. Bildet er et illustrasjonsbilde av en annen vakker besøkende bokfink.
Kjær høne blir uten hode
Når man har dyr, har man også et ansvar for dem – både på godt og vondt. Så da pensjonistene mine begynte å dra skikkelig på årene var det med stor skrekk jeg en dag innså at det ikke var så lenge igjen for gamle Doffa. Og at jeg kanskje måtte være en aktiv deltager i den anledning….
En vakker vårdag i 2001 måtte jeg ta beslutningen om å la henne få slippe. Jeg tuslet inn i hønsehuset og løftet henne opp i armene. Ute hadde jeg gjort klart en øks. Det hele gikk fort og greit.
Det var den første gangen jeg hogg hodet av noen.
Det var riktignok ikke like traumatisk for meg som det var for høna. Men det er sjelden jeg har grått så mye. Jeg satt i gresset bak låvebrua og hulket hjerteskjærende. Ja, jeg har vel fortalt det før [kommentar: på tidligere blogginnlegg den gangen]. Jeg snufset unnskyld, unnskyld og ønsket jeg kunne sette hodet på henne igjen. Ikke at DET hadde blitt noen suksess, egentlig. Jeg avlivet henne jo fordi hun var forferdelig syk. Men noen ganger presser gråten ut logikken.
Men det jeg IKKE har fortalt er hva som deretter skjedde.
Med hodet under vingen..
Jeg gikk i gang med å finne en egnet grav til den første av mine døde husdyr. Borte ved smia fant jeg en vakker plass, men lett å grave var det slettes ikke. Det var stein og det var røtter. Og mens jeg sto der og kakket og grov fikk jeg massevis av tid til så smått å tenke på livet på den andre siden.
Du vet – gå mot lyset og alt det der.
Og det var da det slo meg. En forferdelig tanke, egentlig. For hvordan skulle den vakre, gamle frøkna finne veien til himmelen når jeg hadde hogget hodet av henne? Jeg så for meg hvordan Doffa svimet rundt et sted mellom himmel og jord, med hodet under vingen. Ute av stand til å se hverken lys eller perleport. Nei, ikke ville det hjelpe om St.Peter sto og lokket heller. Inne der under vingen kunne hun vel ikke høre noen ting! Jeg mener – de av oss som har vært mørkeredd og har gjemt oss under ei dundyne i sin tid vet at man er rimelig utestengt fra resten av verden under der.
Huttemegtu for en skjebne!
Det tok meg en evighet å komme halvveis ned i jorda. Jeg svettet og gråt, og begynte å føle meg sånn passe dehydrert. Så jeg forlot både høne og gravplass for å finne meg noe å drikke. På kjøkkenet ble jeg stående ved vinduet mens jeg sørget litt videre – og egentlig også begynte å føle meg litt tøff. Litt sånn småbruker tøff. Jeg hadde GJORT det! Jeg hadde tatt ansvar og avlivet høna. Nå gjensto det bare å løse dette himmel-problemet.
Så jeg rynket panna og glodde tenksomt ut på den påbegynte grava bortved smia.
Dagen før hadde jeg også stått akkurat slik da det plutselig kom farende en skygge fra ingensteds hen. Den klasket inn i kjøkkenvinduet i høyde med øynene mine. Når jeg zoomet inn så jeg de små avslørende fuglefjærene som hang på ruta. DET var den første trekkfuglen på Brandhaug det året. Den bokfinken stoppet trekket litt for sent, for å si det sånn. Jeg styrtet ut, og der lå den stein dau under kjøkkenvinduet. Det var fredag den 13, så den burde vært litt mer varsom med farta egentlig.
Men der jeg sto og betraktet graven og den hodeløse høna der borte, begynte det å demre for meg at her hadde jeg en løsning på hønas lille .. hrm.. problem. Jeg gikk ut for å finne bokfinken igjen. Den lå og så forlatt ut der jeg hadde lagt den dagen før. Og jeg fikk dårlig samvittighet for min manglende omsorg for den lille flygeren. Den fortjente bedre enn å bare bli lagt til side i gresset, egentlig. Tenk hvor langt den hadde reist for å komme akkurat hit!
Nå løftet jeg den opp og bar den bort til smia. Jeg hadde et ærefullt oppdrag til den.
Veiviseren
Slik gikk det til at en bokfink fikk i oppgave å vise veien til himmelen for dyr som dør på Brandhaug. Spesielt de hodeløse. Og det gjør den vel fremdeles. Jeg håper han er glad for oppgaven sin og at ikke JEG en vakker dag befinner meg i skjærsilden sammen med en hevngjerrig bokfink som går løs på meg med nebb og klør fordi den ikke er fornøyd med jobben som veiviser.
Nei, jeg velger å tro at det er en trivelig jobb. Det var jo derfor den fikk den. Det må jo være fint å være den ene med ansvar for at alle dyr på Brandhaug finner veien dit de skal når de dør?
–
Og sånn et lite PS. Hvis noen av dyrene har en annen tro og en annen endestasjon, er jeg ganske så sikker på at veiviserne vet veien dit også. De er fabelaktig flinke til å finne frem disse småfuglene.
Så lenge det ikke er et kjøkkenvindu i veien, kommer de frem dit de skal.
<3 <3 <3
Elsker!!