Tretåspett i hagen

I dag dukket det opp en ny gjest i hagen. Vi har sett arten i skogen vår tidligere. Men det er alltid spesielt moro når de faktisk kommer i hagen og hilser på.

Den fine gjesten er en tretåspett (Picoides tridactylus). Den har  tre tær i motsetning til de andre hakkespettene våre som har fire. Derav navnet. Den har heller ikke noe rødt på seg, men hannen har gul isse. Voksen hunn fugl har ikke gul isse. Tretåspetten kjennes også på at den har en hvit stripe langs ryggen helt fra nakke til overgump.

Tretåspetten spiser hovedsaklig insekter, spesielt larver av granbarkbiller. Den lager også karakteristiske ringer i barken på trær, hvor den hakker for å få frem deilig sevje.

I Norsk Fugleatlas skriver de: «De anses som en av de mest trelevende hakkespettene våre og nesten alt den spiser sanker den fra døde eller døende trær».  Den foretrekker gammel granskog, blandingskog og fjellbjørkeskog.

Så dette er en av artene vi får gleden av å treffe når vi beholder skogen vår nettopp slik vi gjør og ved å beholde gamle og døde trær.

I Trøndelag er tretåspett relativt vanlig. Den er visst egentlig ikke så veldig sky, men den er stillfarende. Om man treffer den, kan man være heldig og kose seg en god stund med observasjonen, slik vi gjorde det første gang vi så den i skogen. Da dro jeg til og med hjem etter kamera og kom tilbake uten at den flyttet seg så langt. Les fra gammelbloggen under bildet.

—
«Fra gammelbloggen: Første gang publisert 1. august 2010

I dag var vi på tur uten kamera igjen (panneklask). Vips kom det flygende en tretåspett over våre hoder og satte seg i et tre like ved. Der hoppet den rundt litt før den flyttet seg til neste tre. På noen minutter hadde den sirklet helt rundt oss, tre for tre og ganske nære. Like nysgjerrig på denne «nye observasjonen i skogen hennes» som vi var på henne.

Jeg prøvde å knipse henne med mobilkameraet – men det gikk ikke. Og til slutt fløy hun sin vei. En times tid senere tok jeg med meg kamera og stativ og summet meg tilbake med el.stolen min. Jeg hadde et vagt håp om å finne henne igjen, men syntes kanksje ikke det var så veldig realistisk. Vel fremme satte jeg fra meg stolen og tuslet litt rundt i furuskogen. Jeg hørte noen fuglelyder som jeg ble veldig nysgjerrig på, men kunne ikke helt finne ut av det.  Og imens jeg gikk der og skakket på hodet, fotograferte litt innimellom og plukket i meg blåbær – kom plutselig tretåspetten svevende. Aldeles lydløst passerte hun over hodet mitt og satte seg i akkurat det samme treet som vi så henne i første gangen. »