av I dag har det atter en gang vært en strålende soldag. Og selv om det har vært frost om nettene, snøen ligger og vi bare er i begynnelsen av mars er det mange tegn på at det snart er vår.
Allerede i går oppdaget jeg at det har begynt å komme kattlabber.
Så dukket det opp sidensvans. Jeg gikk rundt og rundt lønna for å se hva de spiste. Og det gjorde de ikke. Spiste altså. De drakk. Lønnesaft. I dag fikk jeg knipset dem ordentlig.
Det er slettes ikke bare sidensvans som er der.
Og da jeg kikket ordentlig etter så jeg jo at knopper allerede svulmer på treet.
Så dukket det plutselig opp enda en som ikke har vært her på lenge. Spettmeisen. Og denne lille var ekstremt våryr. Den jaktet mellom grenene og på husveggen. Se forresten hva slags merkelig liten gren lønna har satt. Like over spettmeisen. Mon tro om den prøver å beskytte seg mot alle de bevingede røverne med pigger? Humre.
Selv om ikke jeg så det med blotte øyet var det ikke stor tvil om at det var insekter spettmeisen fant. Når den ikke spiste, sang den. Fra tretopp til tretopp så den overdøvet alle de andre. Att og frem langs jordekanten fløy den i jublende buer.
På låvetaket sitter gråspetten jevnlig og trommer. Hun får SÅ mye finere lyd der enn hva de stakkars små flaggspetthannene får av metallet på toppen av telefonstolpene, synes hun.
I skogkanten henger rådyrene igjen i sola midt på formiddagen. Dagene er dovne, men de føler vel også at sevjen stiger så de kan springe fra hva det skulle være om det skjer noe.
Og i grøftekanten til naboen fant jeg det ultimate vårtegn.
