av Vår fineste Kimmimela gikk bort fra oss i våres og det ble et stort savn, ikke minst for Haydee. Jeg har fulgt med på nettsider om finsk lapphund i lange tider og etter en stund oppdaget vi at en oppdretter med linjer vi synes er spennende skulle ha valper til sommeren. Og vi var heldige og fikk melde oss som valpekjøpere.
Slik kom Fjellvandreren’s Embla til oss.
Jeg klarer ikke å «ta igjen» alle ukene med opplevelser med Embla, for de har vært herlig mange allerede. Men her er et lite galleri fra de første ukene. Hun begynner allerede å bli større og mer markert, men det får komme i et annet blogginnlegg :-D.
—
Og her er en side fra en liten hunds dagbok (tidligere postet på fb)
Fra et hundeliv
Embla har gått hodestups inn i pøbelalderen de siste dagene. Hun har nesten ikke gjort noe galt til nå og ble husren nesten med en gang. Drømmehund.
Så skrøt jeg av henne og det skulle jeg aldri ha gjort.
Etter en svært kortvarig antydning til god turstartoppførsel gikk det over. Forrige dagen stakk hun unna som et såpestykke i nesten et kvarter før jeg fikk lurt henne innomhus og lukket dørene så jeg hvertfall kunne få tak i henne. Da gjemte hun seg i tunnelen sin, hvor hun mer enn villig lot meg ta på henne selene da jeg brettet den litt ned over henne. Men å få henne ut var en helt annen historie. Jeg sverger på at hun hadde limt seg fast… løftet jeg bikkja, ble tunnelen med. Dermed fikk hun gleden av å bli dratt gjennom huset i sele INNI tunnelen (forsiktig selvfølgelig, men matmor kan også være trassig). Det syntes hun var urovekkende morsomt og kom ikke spankulerende ut før vi kom til kanten av trappen der matmor uansett stoppet for aua skal vi ikke ha.
Gjett hvor morsomt det var da Robert skulle ta turen mens jeg var på en liten egentid-tur i går og han ringte og fortalte at hun verken unnamanøvrerte eller protesterte på selepåtaging og vandret sååå fint rett avgårde.
Fillebikkje 
.
Jeg pustet dypt noen ganger mens jeg minnet på at småbarn også ofte er mest umulig når mor kommer for å hente i barnehagen… Det er det der trygghetsgreiene, sa jeg. Kanskje hun tør være mest umulig med meg?
Jeg tror ikke det er det, sa min kjære.
Fille… (neida jeg sa det ikke).
Nettene har blitt et helt eget eventyr for Embla har funnet på noe nytt… man trenger ikke gå ut på do! Tenk så praktisk! I natt hadde noen gjort fra seg minst seks steder på gulvet og tisset tre. Nesten halvparten av innedoingen kom ETTER en lang tur ut i femtiden og hun har tydeligvis overbevist Haydee om at det er ok også.
Fillebikkjer.
At de MÅ på do på natta er ikke deres skyld (fra i dag er det slutt på kveldsmat, siden dette ikke er første nattedoing), men at de har sluttet å varsle er jo ikke helt etter oppskriften. Embla tenker tydeligvis at da slipper hun bryet med å gå på do når de skal ut og se etter elg og ugler, lissm.
Hva Haydee tenker er ikke godt å vite.
På neste lufting (i sekstiden, siden jeg ga opp å sove) stjal Embla ubemerket med seg en bok fra bokhyllene og rev den i fillebiter på verandaen. Da hun fikk kjeft ble hun sååå snill i hele holdningen. Deretter gikk hun fornøyd avgårde. Kjeftinntrykks varighet: seks-syv sekunder. Egentlig bare såvidt over overraskelsen over at det ikke var lov.
For å få vasket alle gulv i fred stengte jeg verandadøra. Kort tid etter fersket jeg henne i å sitte OPPI hagemøblene hvor hun gnagde hull på største puta – midt i! Haydee sto bekymret nedenfor og så fra henne til verandadøra.
Da ble matmor høydlydt og erklærte at nåh! nåh! fikk det være nok! Om hun ikke skjerpet seg nå fikk hun flytte til Meråker!!
(Matmor tar seg friheten til milde trusler. De får også etternavnet til samboeren når de er umulige «You are no dog of mine!!». Det er barnslig tilfredsstillende.)
Embla gikk og la seg og glodde tilbake mens hun tydelig tenkte at hvis ikke jeg skjerpet meg nå, så flyttet hun til Meråker.
Så gikk jeg inn igjen og etter kort tid så jeg en veldig bekymret Haydee ute i hagen. Hun gløttet på vinduene og deretter rundt hushjørnet. Dermed var det ut igjen for da hadde Embla rømt… Til tunet (som for ordens skyld også er inngjerdet).
Hun var sikkert på vei til Meråker.
–
Matmor koser seg egentlig glugg ihjel med at småtasser begynner å få egen vilje og herjer pøbel. Også hun andre da, som er sladrehank 
.
Det hører også med at vi på morgenkvisten har hatt masse kos på verandaen i herlig september vær. Vi har sett på skyene, trekkfuglene, den halvmeterhøye plenen som ikke er klippet – og på at lyset har gått fra morgen til dag. Vi har prøvd tannpuss (litt moro og litt skummelt) og vi har ryddet og sluppet ut hønene.
Sånn går dagene i denne tiden som vi kommer til å huske med stoor kjærlighet og masse humor.
Og vi er bare i begynnelsen! Jeg elsker denne tiden !